Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst
Report
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3107326Utgivelsesdato
2014-04Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Rapporter / Reports (SSB) [1690]
Sammendrag
Denne rapporten analyserer og tallfester konsekvensene av at veksten i norsk
økonomi frem til 2060 blir mindre ”materialistisk”, i den forstand at noe av
produktivitetsveksten i økonomien tas ut i form av kortere arbeidstid i stedet for
materielt forbruk. Konkret studeres konsekvensene for bl.a. forbruk og offentlige
finanser av en jevn nedgang i den gjennomsnittlige arbeidstiden for alle sysselsatte
med 0,5 prosent hvert år fra og med 2015 til og med 2058. Da har antall timer i en
fulltidsarbeidsdag falt fra 7,5 timer til 6 timer. Det er først og fremst to konsekvenser av denne sterkere prioriteringen av fritid som analyseres:
1. Hva vil dette koste i form av lavere privat forbruk per innbygger?
2. Hvor mye må den gjennomsnittlige skattebyrden øke hvis dagens
velferdsordninger skal videreføres uten å bryte handlingsregelen for bruk av
petroleumsinntektene?
Disse spørsmålene besvares ved en generell likevektsmodell for norsk økonomi
som tar hensyn til en rekke sammenhenger. Virkningene beregnes ved å
sammenligne realistiske vekstbaner for norsk økonomi som bygger på felles
forutsetninger med unntak av arbeidstid.
Hovedvekten er lagt på en sammenligning av vekstbaner som tar hensyn til
pensjonsreformen av 2011, som isolert sett vil øke arbeidstilbudet fremover i
forhold til dagens nivå. I vekstbanen med mindre materialistisk vekst kombineres
pensjonsreformens insentiver til å jobbe mer med at preferansene for fritid styrkes.
Denne banen sammenlignes med en vekstbane hvor preferansene for fritid ikke
endres i forhold til i dag. I 2060 vil sysselsettingen og privat forbruk per innbygger
være henholdsvis 21 prosent og 32 prosent lavere enn i en vekstbane uten arbeidstidsforkortelse. Selv med en så sterk arbeidstidsforkortelse vil det reelle private
forbruket per innbygger i 2060 likevel være nær det dobbelte av dagens nivå. Dette
skyldes i all hovedsak at arbeidsproduktiviteten er forutsatt å vokse med 2 prosent
per år i privat sektor og 0,5 prosent per år i offentlig sektor. Rapporten presenterer
også anslag fra andre analyser på hvordan pensjonsreformen alene vil bidra til å
øke sysselsettingen og forbruket fra dagens nivå. Selv om disse effektene isolert
sett er relativt sterke på lang sikt, er bidraget til veksten i forbruksmuligheter lite
sammenlignet med den akkumulerte effekten av nær 50 års produktivitetsvekst.
Selv uten arbeidstidsforkortelse må skattesatsene i 2060 være høyere enn i dag for
å kunne videreføre dagens offentlige velferdsordninger, herunder det nye pensjonssystemet, innenfor handlingsregelens ramme. Lavere arbeidsinnsats reduserer
nesten alle skattegrunnlagene utenom statens petroleumsinntekter. Når mindre
materialistisk vekst skal kombineres med videreføring av dagens velferdsstat, må
derfor den nødvendige økningen i skattesatser bli betydelig sterkere. Vi har ikke
tatt stilling til hvilke skattesatser som øker. Men vi har illustrert størrelsesordenen
på den nødvendige økningen ved åberegne hvordan den påvirker summen av
arbeidsgiveravgiften og personskattene på inntekt og formue. I 2010 utgjorde disse
skattene vel 37 prosent av summen av husholdningenes inntekter og arbeidsgiveravgiften. Uten arbeidstidsforkortelse er det rom for å senke denne andelen til ca. 30
prosent i årene 2016 – 2029 før suksessive skatteskjerpelser øker den til nær 40
prosent i 2060. Når arbeidstiden reduseres, øker denne andelen til 50 prosent
samme år.