Innvandrernes fordeling og sammensetning på kommunenivå

Abstract

De store endringene i innvandringens omfang og sammensetning de siste årene, særlig etter EØS-utvidelsen i 2004, har fått stor oppmerksomhet. Samtidig har det skjedd betydelige endringer i innvandrernes regionale fordeling i Norge som ikke har fått like mye omtale. I denne rapporten har vi ved hjelp av kommunekart beskrevet de regionaldemografiske sidene ved innvandringen de seneste årene, og de demografiske konsekvensene av innvandringen på kommunenivå. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjorde 13,1 prosent av befolkningen i Norge ved inngangen til 2012. Bare 43 kommuner har større andel enn 13,1 prosent. Blant disse er Oslo (på topp med 29,6 prosent) og mange av nabokommunene. Fylkenes innvandrerandeler varierer mellom knapt 6 og Oslos 30 prosent. Innvandrere som kommer fra EØS er jevnere fordelt mellom kommunene enn innvandrere fra det vi kaller Afrika og Asia etc. (Afrika, Asia, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS). Alle kommuner har innvandrere både fra EU/EØS-land, USA, Canada, Australia og New Zealand, kalt EØS etc. og fra Afrika, Asia etc. I 2003 var Oslo og noen nabokommuner mot vest og sør blant de ti kommunene hvor det vi den gang kalte vestlige innvandrere utgjorde høyest andel av folketallet. De kommunene her som hadde høyest andel i 2003 finner vi nå mellom rangnummer 20 og 50 i 2012. Dette er en av de store, og kanskje litt lite påaktede endringene i innvandringens fordeling det siste tiåret. I de fleste fylkene er det færre fra EØS etc. enn fra resten av verden, men på Vestlandet er andelen ganske lik, og det er flertall fra EØS etc. i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Dette er også noe nytt. Ved inngangen til 2006 utgjorde de fra EØS etc. 33 prosent av alle innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, i 2012 var andelen steget til 41,5 prosent. Lavest andel fra EØS etc. hadde Oslo.

Hvert år fra 2006 har opphold på grunnlag av ”Arbeid” vært den største innvandringsgrunnen, med ”Familie” som den andre store gruppen. Arbeid har hatt sterk økning etter EU-utvidelsen i 2004, i takt med etterspørselen etter utenlandsk arbeidskraft. Den største andel arbeidsinnvandrere i befolkningen finner vi i mange små fiskerikommuner, og sentralt i Rogaland. Osloregionen har også høy andel. Relativt flest flyktninger finner vi i noen spredte småkommuner, og i Oslo, Østfoldbyene og i Vest-Agder. Av Norges 429 kommuner, er det 93 uten flyktninger. I 2012 var det 25 prosent flere innvandrere i Norge med oppholdsgrunnlag knyttet til arbeid enn knyttet til flukt og beskyttelse. Siden det er flere innvandrere fra Polen (72 000 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre) enn fra noe annet land, er det naturlig at denne gruppen er den største i mange kommuner (211 av 429) og i hele 16 fylker i 2012. Tyskland og Litauen er størst i om lag 40 kommuner hver, mens pakistanere er største gruppe bare i tre kommuner og ett fylke. Land i Afrika, Asia etc. er største innvandrerland i 74 kommuner, mot 200 i 1998. I 1998 var det mange færre bosatte innvandrere, og det var ingen gruppe som dominerte slik de fra EØS gjør nå. Danmark og Bosnia-Hercegovina var størst i flest kommuner, henholdsvis i 91 og 83. Da var det ni ulike land som var størst i et fylke. Flyktningeland var størst i vel 180 kommuner i 1998, bare i 51 i 2012. Om vi slår land sammen til større regioner, er det de europeiske regionene som dominerer i flest kommuner i 2012. I fire fylker er det flere fra Afrika enn fra noen annen region, men de er flest i bare 37 kommuner. De senere årene har innvandring betydd mye for veksten i folketallet i landet, og i mange kommuner. Uten netto innvandring ville det blitt 137 flere kommuner med nedgang i folketallet 2008-2011, i tillegg til de 122 kommunene som hadde nedgang til tross for en viss nettoinnvandring.