Internasjonal sammenligning av sykefravær. Er Arbeidskraftundersøkelsene egnet som datakilde?

Abstract

Hovedformålet med rapporten er å analysere om utformingen av Arbeidskraftundersøkelsene (AKU) er så ulike mellom land at det kan forklare deler eller hele forskjellen man observerer i sykefraværet. I tillegg ser vi på om det er andre faktorer som også kan bidra til å forklare de forskjeller i sykefravær som AKU viser. Det gjelder utformingen av sykepengeordningen og andre intistiusjonelle ordninger, som for eksempel oppsigelsesvern. I mangel av internasjonale sammenlignbare spesialstatistikker om sykefravær blir AKU ofte brukt. Man ser da på andelen sysselsatte personer som var helt fraværende fra arbeid på grunn av egen sykdom i referanseuken. Norge kommer da ut med de høyeste tallene. Rapporten er ment som en støtte til forskere som ønsker å benytte AKU-data for å sammenligne sykefravær mellom land. Ved siden av at den drøfter problemstillinger rundt jamførbarhet, har den også et kapittel om hvordan man praktisk kan få tilgang til AKU-tall fra EU-land. Til spørsmålet om sykefraværet målt ved AKU er jamførbar mellom land, har vi i hovedsak jamført Norge med Sverige, Danmark og Finland. Sykefraværet i 2009, målt ved AKU, var 4 prosent i Norge, 2,3 prosent i Sverige, 1,9 prosent i Danmark og 2,6 prosent i Finland. Hovedkonklusjonen er at måten man måler sykefravær på i AKU, synes å være sammenlignbar mellom de landene vi har sett på. Dette gjelder den tekniske utformingen av undersøkelsen. AKU gir også et bredt sett av data om personene og deres arbeidsforhold, men har mindre informasjon om sykefraværet som sådan. Det gjelder diagnose, og om det er egen- eller legemeldt, og i en del land spør man heller ikke etter varighet. Når man ser bredere på problemstillingen om jamførbarhet av tallene, er det flere forhold man må ta hensyn til enn når sykefraværet måles isolert: • Hvis det er forskjeller mellom land i bruk av delvis sykemelding eller andre ordninger som gjør at syke personer ikke er 100 prosent fraværende fra jobb, vil det gjøre AKUs måltall for sykefravær mindre sammenlignbart. Det vanlige brukte måltall fra AKU krever at man er 100 prosent fraværende fra jobb. • Ulike institusjonelle ordninger kan bety at sykmeldte i noen land raskere kan miste jobben på grunn av ulike regler for oppsigelsesvern eller at man raskere overføres til andre velferdsordninger. Dette kan gi endret atferd i form av at folk raskere går tilbake til jobb, men kan også gjøre at man raskere havner utenfor status som sysselsatt og dermed faller utenfor AKUs mål på sykefravær. I sistnevnte tilfelle kamufleres reelle forskjeller i sykefravær. Disse forholdene vil også gjelde andre kilder for sykefraværstatistikk, som for eksempel den sentrale sykefraværsstatistikken. Tidsrammen for prosjektet har ikke gitt mulighet for å gå detaljert til verks i problemstillingene nevnt i de to ballpunktene over; men det virker som om Danmark har mindre strenge krav til oppsigelser. Om man blir gående lenger på sykepenger i Norge enn i andre land på grunn av administrative regler, ville man forvente at man i Norge har flere med lange sykefravær. Sammenlignet med tall fra svensk og finsk AKU finner vi at Norge har en vesentlig høyere andel med fravær i intervallet mellom 5 og 26 uker, mens avstanden i andelen med fravær over 26 uker er vesentlig mindre. I dansk AKU måles ikke lengden på sykefraværene.