Fattigdomsrisiko : En levekårstilnærming
Report
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/181281Utgivelsesdato
2009Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Rapporter / Reports (SSB) [1689]
Sammendrag
Fattigdomsrisiko kan betegnes som faren for at lav inntekt medfører store levekårsproblemer. Denne rapporten tar opp vanskeligheter med å definere fattigdom, og bruker flere ulike tilnærminger for å vise at selve definisjonen har stor betydning både for hvor mange og hvem som regnes som fattige. Den vanligste tilnærmingen er å ta utgangspunkt i inntekt. Vi har i denne rapporten vist mange ulike måter å definere inntektsfattigdom på. Disse gir alt fra 2 til 13 prosent fattige i den voksne befolkningen i Norge. For å vurdere i hvilken grad ulike definisjoner basert på inntekt representerer fattigdomsrisiko, har vi sett på hvor sterk sammenhen disse viser med ulike levekårsproblemer. Vi har også brukt en indeks over levekårsproblemer for å definere levekårsfattigdom. Rapporten viser i hvilken grad ulike definisjoner av inntektsfattigdom henger sammen med levekårsfattigdom.
- Analysene i denne rapporten bekrefter mye av det vi vet fra tidligere forskning på
området om at andelen som faller under en lavinntektsgrense varierer med hvilke
definisjoner vi legger til grunn. Vi har brukt to relative tilnærminger som tar
utgangspunkt i ekvivalensinntekter (EU og OECDs ekvivalensvekter) og en
absolutt budsjettilnærming basert på en tilpasset versjon av SIFOs standardbudsjett
for husholdninger. Ved de relative tilnærmingene ser det ut til at terskelverdien,
altså hvor stor andel av medianinntekten en husholdning må ha for å komme over
lavinntektsgrensen, har større betydning enn variasjon i ekvivalensvekter, selv om
de ulike ekvivalensvektene har noe å si for hvilke grupper som er utsatt. Vi har
også laget varianter av definisjonene hvor vi har holdt studenter og personer med
finanskapital utenfor, samt lagt til inntekt av å bo i eid bolig. Et hovedtrekk som
går igjen er likevel at unge aleneboende, personer bosatt i sentrale strøk,
sosialhjelpsmottakere, personer bosatt i husholdninger med lite yrkesaktivitet og
innvandrere er grupper som jevnt over opplever større fattigdomsrisiko i form av
lavinntekt enn andre.
I analysen av levekår har vi først sett på i hvor stor grad det er overhyppighet av
ulike levekårsproblemer i ulike lavinntektsgrupper. Så har vi laget en additiv
indeks for levekårsproblemer hvor vi har sett på andel som opplever problemer
over en gitt terskelverdi. Dette kaller vi levekårsfattigdom. Når vi ser på ulike
gruppers utsatthet her, samsvarer det i stor grad med hvilke grupper som er utsatt
for lavinntekt, men med noen nyanseforskjeller. I analysen av sammenhengen
mellom lavinntekt og levekårsproblemer ser vi også at personer som faller under
våre ulike definisjoner av lavinntekt er mer utsatt for levekårsproblemer enn
befolkningen totalt. Her spiller imidlertid valget av definisjonen av lavinntekt en
viktig rolle. Spesielt ser vi at det å holde studenter utenfor gir et mer positivt bilde
av lavinntektsgruppers levekår, mens det å holde formuende utenfor gir et mer
negativt bilde. En multidimensjonal analyse viste at levekårsproblemer som er
knyttet til at man har økonomiske problemer eller ikke råd til å skaffe seg goder
henger nøye sammen med lavinntekt. Boligproblemer viser ikke like sterk
sammenheng, og sosial ekskludering og organisasjonsdeltakelse viser liten
sammenheng med lavinntekt.
Vår konklusjon er derfor at lavinntekt fanger opp noen vesentlige dimensjoner
knyttet til fattigdom, mens andre dimensjoner som også vanligvis tolkes inn i et
fattigdomsbegrep ikke fanges opp. Lavinntektsgrenser som tar hensyn til formue
viser seg å ha sterkest påvirkning på levekår. Vi fant også lite forskjell mellom
ettårige og vedvarende mål på lavinntekt når det gjelder levekårseffekter. Både
relative og absolutte mål på lavinntekt gir forklaringskraft.