Bemanningsbehov i spesialisthelsetjenesten mot 2040

Abstract

Denne rapporten fremskriver etterspørselen etter arbeidskraft i spesialisthelsetjenesten frem mot 2040. Realistiske fremskrivninger er viktige når man skal dimensjonere kapasiteten i tilbudet av helsetjenester, hvilket i hovedsak er en offentlig oppgave. Dette gjelder særlig investeringer i sykehus og utdanning av arbeidskraft med relevant kompetanse. Begge typer kapasitetsoppbygging er tidkrevende og relativt irreversible. I tillegg til totalberegninger på nasjonalt nivå, brytes fremskrivningene ned på fire tjenester (somatikk inklusive rehabilitering, rusbehandling, psykisk helsevern for henholdsvis barn og voksne), fem diagnosegrupper, og de 19 opptaksområdene for helseforetakene i Norge, beskrevet sammen med datagrunnlaget i kapittel 2. Resultatene kan inngå i mer omfattende beregninger av offentlige finanser i kommende tiår. Fremskrivningene baserer seg på en mye brukt metode, beskrevet i kapittel 3: Arbeidsinnsatsen som trengs for å dekke etterspørselen etter en bestemt spesialisthelsetjeneste og helseforetaksregion fra en befolkningsgruppe med felles kjønn og alder, dekomponeres i 1) årsverk per bruker, 2) brukere per individ i gruppen, og 3) antall individer i gruppen. Beregningene av kjønnsspesifikke aldersfordelinger for årsverk per bruker og brukerfrekvenser (kapittel 4) har prøvd å utnytte all relevant tilgjengelig statistikk. Innenfor det største fagområdet, somatikk, har vi forutsatt at de kjønnsspesifikke aldersfordelingene av årsverk på ettårige aldersgrupper er proporsjonal med korresponderende aldersfordelinger av DRG-poeng. Kapitlene 5, 7 og 8 viser at krysskombinasjoner av plausible forutsetninger om demografi, tjenestestandard og de eldres helsetilstand genererer et relativt stort variasjonsområde for den sysselsettingen som trengs i spesialisthelsetjenesten frem mot 2040. I vår «referansebane» kombineres de mest sannsynlige befolkningsfremskrivningene med videreføringer av 2013-nivåene på brukerfrekvenser og årsverk per bruker. I referansebanen øker avtalte årsverk i spesialisthelsetjenesten totalt fra nær 111 000 i 2013 til vel 155 000 i 2040, tilsvarende 40,4 prosent. Til sammenligning øker Norges samlede folkemengde med 25 prosent i løpet av samme periode. Endret sammensetning av befolkningen, først og fremst alderssammensetningen, forklarer dermed 12,3 prosentpoeng av veksten i bemanningsbehovet. Økningen i bemanningsbehovet skjer svært jevnt over tid, både for spesialisthelsetjenesten totalt og for de enkelte opptaksområdene. Med referansebanens forutsetninger øker årsverkene i somatikk noe raskere enn i psykisk helsevern. Videre innebærer forutsetningene at bemanningsbehovet i løpet av perioden 2013-2040 øker relativt sett sterkest i opptaksområdene Ahus (54,4 prosent), Stavanger (51), Oslo (46,7), Bergen (45,4) og Sørlandet (45). Svakest blir den prosentvise veksten i områdene Sogn og Fjordane (25,5), Telemark (27,1) Innland (27,6) og i opptaksområdene til Helse Nord (23,7 – 29,1). Vi belyser den isolerte betydningen av redusert dødelighet, spesielt blant eldre, ved å sammenligne veksten i årsverk i referansebanen med veksten i en bane der levealderen for menn og kvinner sett under ett øker 1,4 år mer enn i referansebanen fra 2013 til 2040. Det innebærer at samlet folkemengde blir 2,6 prosent høyere i 2040 enn i referansebanen, og den relative økningen er klart størst blant de eldre. Spesialisthelsetjenestens behov for årsverk blir i denne banen vel 164 000 i 2040, 5,8 prosent høyere enn i referansebanen. Vi belyser den isolerte betydningen av høyere innvandring ved å sammenligne referansebanen med et alternativ der innvandringen øker hvert år slik at samlet folkemengde i 2040 blir 8,7 prosent større enn i referansebanen. Virkningen på bemanningsbehovet i spesialisthelsetjenesten sett under ett blir nær eksakt det samme i 2040 som i tilfellet med sterkere økning i levealderen. Dette til tross for at befolkningsøkningen med høyere innvandring blir vesentlig sterkere enn i alternativet med sterkere økning i levealderen. Forklaringen er at befolknings-økningen i hovedsak kommer i de eldre årskullene ved økt levealder, mens det først og fremst er de unge og middelaldrende som blir flere ved økt innvandring. Forutsetningen om konstant standard på helsetjenestene er urealistisk i lys av blant annet historiske erfaringer og utsiktene til fortsatt realinntektsvekst per innbygger. Standard måles her som årsverk per bruker av tjenesten. Kapittel 6 viser riktignok at etter 2004 har veksten i faktiske årsverk ikke vært raskere enn det som følger av demografiske endringer i somatiske institusjoner og dermed også i spesialisthelsetjenesten. Mellom 1994 og 2004 var den faktiske årsverksveksten betydelig høyere enn det demografiske endringer isolert sett skulle tilsi. Årsakene til dette bruddet i trender er ikke avklart, men det virker mest plausibelt at det i større grad skyldes endringer i brukerfrekvenser, muligens også produktivitet, enn 0-vekst i standard. Hvis standarden øker med 1 prosent per år fra og med 2014 til og med 2040, vil den kumulative virkningen av denne økningen isolert sett øke bemanningsbehovet med 30,8 prosent i 2040. Dette gjelder for hver sektor/område hvor en slik standardforbedring skjer, og den isolerte effekten er uavhengig av de andre mekanismene som påvirker bemanningsbehovet. Høyere produktivitet påvirker bemanningsbehovet på den samme måten som lavere standardvekst, gitt at produktivitetsgevinsten høstes i form av redusert arbeidsinnsats. Det er nærliggende å anta at noe av den levealdersøkningen som er forutsatt i de fremskrivningene vi baserer oss på, skyldes sunnere livsstil som reduserer dødeligheten blant eldre. Innenfor spesialisthelsetjenesten mener vi positive livsstilseffekter på levealder fremover kun er relevant for somatikk og rehabilitering – ikke på psykisk helsevern og rusbehandling. Jo sterkere slike livsstilseffekter fremover, desto sunnere vil en gjennomsnittsperson med gitt alder være etter hvert som tiden går. Jo sterkere slike livsstilseffekter som legges til grunn, og jo lenger frem man ser, desto mer vil forutsetningen om konstante aldersspesifikke brukerfrekvenser overvurdere bemanningsbehovet i somatikk og rehabilitering. Det er vanskelig å begrunne konkrete anslag på styrken i denne effekten. Et spesialtilfelle er en utvikling der flere leveår består av flere år som (relativt) frisk. Men mange har studert alternativer «på hver side» av dette. I vår beregning reduseres brukerfrekvensene for dem som er 55 år og eldre i takt med levealdersøkningen som oppleves av 55-åringer i vår referansebane. I 2040 gir dette et bemanningsbehov som ligger tilnærmet 6 600, tilsvarende 5,3 prosent, lavere enn i referansebanen. Fortsatt ligger bemanningsbehovet i 2040 39 prosent høyere enn i 2013, selv uten standardvekst.