Om den norske politikken for reduksjon av utslipp av NOx

Abstract

Ettersom Norge ikke klarte å innfri forpliktelsene i Gøteborg-protokollen er det grunn til å sette søkelys på den norske NOX-politikken. NOX-fondet står her sentralt. Fondet har bidratt til betydelige utslippsreduksjoner, men fondsløsningen er ikke kostnadseffektiv. Sammenlignet med en avgiftsløsning er en fondsløsningen også kostbar for staten, særlig fordi ordningen er designet slik at olje- og gassindustrien betaler en vesentlig høyere medlemsavgift enn de øvrige næringene. Det har gitt rom for en form for skattearbitrasje med et betydelig provenytap for staten. Tar man i betraktning at en ren avgift kanskje ikke er politisk mulig, kan man dog se på en fondsløsning som et hensiktsmessig virkemiddel. En fondsløsning kan imidlertid utformes slik at den gir lavere provenytap og rensekostnader enn det dagens ordning medfører.