Gambling with the family silver. Household consumption and saving responses to fiscal uncertainty

Abstract

In the early 2000s, eight Norwegian energy producing municipalities sold up to ten years of future electricity earnings and let two brokers from Terra Securities make investments on their behalf. In the wake of the 2007 credit crash the municipalities lost up to 80 percent of their assets. This paper uses a difference in difference analysis to show that this tightening of the local government budget, and accompanying uncertainty about future economic outcomes, led to a reduction in private consumption of around 2 percent in 2008. I show that the response is driven by households who are the largest recipients of public services - the young and the elderly. The reduction in consumption is a result of households saving more, and not a direct consequence of changes in their disposable income. I also find that households in the affected municipalities rebalance their portfolios to holding a lower share of risky assets. The results are interpreted as households holding back consumption, and reallocating towards safer assets, until uncertainty regarding fiscal outcomes is resolved.

På tidlig 2000-tallet gikk åtte norske vannkraftskommuner med på en investeringsplan med to meglere fra Terra Securities. Meglerne administrerte store investeringer for kommunene, og under kredittkrisen i 2007 tapte de opp mot 80 prosent av de investerte beløpene. Disse tapene kom som en overraskelse på både politikerne og den lokale befolkningen. Siden tapene etter norsk lov måtte dekkes innen fire år, var det gjennom 2008 stor usikkerhet rundt hva konsekvensene ville bli for tjenestetilbud, jobber og videre drift i de rammede kommunene. Mot slutten av 2008 fikk de hardest rammede kommunene innvilget ekstrardinære skjønnsmidler for å kunne opprettholde det lovlig pålagte nivået på tjensteytingen. Dette markerte på mange måter slutten på perioden med usikkerhet, siden det ble etablert at staten ville komme kommunene til unnsetning og ikke tillate for store negative konsekvenser av hendelsen.

Artikkelen studerer hvordan husholdninger tilpasset sitt konsum under perioden hvor den finansielle framtiden til kommunen var preget av usikkerhet. Fra registerdata aggregert til familienivå benyttes informasjon om inntekt og endringer i fomue til å imputere konsum for husholdninger. Ved å benytte et difference-in-difference oppsett, hvor jeg sammenligner husholdninger i de rammede kommunene med husholdninger fra andre vannkraftskommuner med like finansielle- og populasjonskarakteristikker (basert på KOSTRA-klassifisering), finner jeg at det private konsumet i de hardest rammede kommunene falt med om lag 2 prosent. I de tre kommunene som tapte penger, men enkelt klarte å dekke tapene uten å havne under statlig administrasjon eller be om ekstraordinære skjønnsmidler, er det ingen signifikant effekt på konsumet.

Ved å studere kategorier av finansielle eiendeler og inntekt, viser jeg at det er økt sparing, og ikke redusert inntekt, som genererer det reduserte konsumet. Dette er i tråd med tidligere funn av Aaberge, Liu og Zhu (2016) og Giavazzi og McMahon (2012), som studerer lignende hendelser.

Funnene har tydelige implikasjoner for økonomisk politikk i perioder med økt usikkerhet og lavt konsum. Dersom konsumet, og dermed den generelle økonomiske aktiviteten, er lav i en nedgangsperiode preget av usikkerhet, bør myndighetene gjøre det de kan for å skape forutsigbarhet og trygghet. Økonomiske stimulansepakker kan derimot være ineffektive om usikkerheten er høy, da disse vil ha mindre gjennomslag i totalkonsum som følge av at konsumtilbøyeligheten er lav.