dc.description.abstract | Formålet med denne rapporten er å analysere tidligpensjonering blant eldre arbeidstakere når valg av pensjoneringstidspunkt blir betraktet både som et resultat av rasjonelle vurderinger knyttet til det gjeldende pensjons-system og
som en følge av forhold knyttet til arbeidsstedet. Problemstillingen er interessant av flere grunner. Yrkesdeltakelsen
blant eldre arbeidstakere synker, gjennomsnittlig pensjonsalder blir stadig lavere, og antallet alderspensjonister
forventes å øke betydelig de nærmeste tyve årene. Isolert sett vil dette skape et sterkt press på offentlige budsjetter
og vil kunne føre til en høyere forsørgerbyrde blant fremtidens yrkesaktive.
Uførepensjon er den klart mest brukte tidligpensjonsordningen i Norge. I tillegg har enkelte yrkesgrupper lovfestet
rett til å gå av med tjenestepensjon før ordinær pensjonsalder som er 67 år. Det eksisterer ingen universell førtidspensjonsordning, men en ordning om avtalefestet førtids-pensjon, AFP, ble introdusert i 1989. Over en tiårsperiode er
ordningen blitt modifisert med hensyn til hvem som omfattes av ordningen, og alderskriteriet er redusert fra 66 til 62
år. Disse endringene har skjedd selv om arbeidsmarkedet har vært preget av oppgangskonjunktur siden 1993, og til
tross for at den demografiske utviklingen vi står overfor gjør det nødvendig å stimulere eldre arbeidstakere til å forbli
yrkesaktive så lenge som mulig. Den personalpolitikk som føres overfor eldre arbeidstakere vil være avgjørende for
denne gruppens ønske om og muligheter til å stå i arbeid i årene som kommer. Vi ønsker derfor å studere hvordan
eldre arbeidstakere tilpasser seg de ulike tidligpensjonsordningene og hvilke kjennetegn ved arbeidsplassen som er av
betydning for om man velger å førtidspensjonere seg eller ikke, når det blir tatt hensyn til at ikke alle har rett til AFP. | en_US |