Barndom og livsløp i lavinntektsgrupper

Abstract

Hensikten med denne rapporten er å bidra til å forstå bakgrunnen for at personer havner i en lavinntektsgruppe. Vi ønsker for det første å belyse sammenhengen mellom barndomsproblemer og risikoen for at en person i voksen alder tilhører en lavinntektsgruppe. For det andre vil vi også ta for oss unge voksne, og undersøke sammenhengen mellom livshendelser som har skjedd for mer enn fem år siden og seinere tilhørighet til en lavinntektsgruppe. Hvordan varierer disse sammenhengene mellom ulike grupper? Vi ser blant annet på de følgende lavinntektsgruppene: Husholdninger med lav inntekt, sosialhjelpsmottakere, uføretrygdede, mottakere av arbeidsavklaringspenger, arbeidsledige, enslige forsørgere og personer med lav utdanning. Det er to datakilder for analysen: Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2019 og Livskvalitetsundersøkelsene 2020-2023. Det store flertallet av personer i lavinntektsgruppene vi har sett på i denne rapporten, har ikke opplevd materiell eller sosial deprivasjon i barndommen. Det er likevel klare relative forskjeller, der de som har opplevd materielle og sosiale belastninger er overrepresentert blant lavinntektsgruppene. For eksempel stiger andelen som har en husholdningsinntekt per forbruksenhet i laveste kvartil, fra 16 prosent blant dem med ingen belastninger til 40 prosent blant dem som har opplevd minst tre. Lignende forskjeller finner vi for uføretrygd og mottak av arbeidsavklaringspenger og sosialhjelp. Når det tas hensyn til demografiske bakgrunnsfaktorer, viser analysene i rapporten at lav utdanning og mottak av uførepensjon har en særlig nær sammenheng med barndomsproblemer og hendelser tidligere i livsløpet. Oddsen for å være uføretrygdet er snaut fire ganger så høy blant dem som har opplevd tre eller flere problemer i 14-års alderen, sammenlignet med oddsen blant personer uten problemer. Det samme gjelder oddsen for ikke å ha utdanning utover grunnskole. Livskvalitetsundersøkelsene stiller spørsmål om andre belastninger enn dem som inngår i Levekårsundersøkelsen, blant annet voldshendelser. Analysen av disse spørsmålene viser at jo flere former for vold en person har opplevd tidligere i livsløpet, jo høyere er oddsen for at denne personen i dag tilhører en lavinntektsgruppe. Blant dem som har opplevd flere voldsformer i aldersgruppen 25-40 år, er det særlig oddsen for å ha lav utdanning og motta uføretrygd og arbeidsavklaringspenger som er kraftig forhøyet. Blant unge 18-24 år viser analysen at erfaringer med vold i barndommen øker risikoen for å motta arbeidsavklaringspenger og sosialhjelp i tidlig voksenalder. Risikoen for å stå utenfor arbeid og utdanning er også høyere blant dem med slike erfaringer. Konsekvensene av seksuell vold ser ut til å være særlig alvorlige. Å ha blitt tvunget eller forsøkt tvunget til seksuell omgang i barndommen er forbundet med en om lag firedoblet odds for å motta sosialhjelp og arbeidsavklaringspenger, i tillegg til nærmere en tredobling av oddsen for å stå utenfor arbeid og utdanningssystem. Når vi legger til andre livshendelser enn dem som er forbundet med vold, og teller opp det totale antallet negative livshendelser blant personer i alderen 25-40 år, er det igjen sammenhengen med helserelaterte ytelser som peker seg ut. Oddsen for å motta uføretrygd er mellom fem og seks ganger så høy blant personer som har opplevd minst fem negative livshendelser tidligere i livsløpet, sammenlignet med dem som ikke har opplevd noen slike. I analyser der vi kontrollerer for eget utdanningsnivå, reduseres som regel sammenhengene med barndomsproblemer og livshendelser. Det ser ut til at barndomsproblemene både har en direkte effekt på risikoen for å tilhøre en lavinntektsgruppe som voksen, og en indirekte effekt gjennom å redusere sjansen for å ta videregående og høyere utdanning. Datakildene i denne rapporten gir imidlertid ikke grunnlag for å trekke slutninger om årsak og virkning.