Kommunale avløp 2023: Ressursinnsats, gebyrer, utslipp, rensing og slamdisponering
Report

View/ Open
Date
2024-12Metadata
Show full item recordCollections
- Rapporter / Reports (SSB) [1729]
Abstract
Rapporten omhandler status og utvikling innenfor norsk avløpssektor på temaene: Ressursinnsats,
kommunale avløpsgebyrer, oppfyllelse av rensekrav, utslipp av fosfor, nitrogen, organisk materiale,
tungmetaller og utvalgte organiske miljøgifter, renseeffekter, antall avløpsanlegg, kapasitet på
anlegg, tilknytning til kommunalt ledningsnett samt disponering og innhold av tungmetall i
disponert avløpsslam.
Regelverket innenfor norsk avløpssektor er i hovedsak styrt av EUs avløpsdirektiv (1991/271/EØF og
1998/15/EØF), som er en del av EØS avtalen. Regelverket derfra er bygget inn i del 4 av Forurens ningsforskriften (1. juni 2004 nr. 931).
I 2023 var det 2 758 avløpsanlegg her i landet med kapasitet 50 personekvivalenter (pe) eller mer.
Disse anleggene behandlet avløpsvannet for 88 prosent av befolkningen. Andelen av befolkningen
tilknyttet høygradige renseanlegg (kjemisk og/eller biologisk rensing) var 65 prosent, mens 21
prosent hadde mekanisk eller annen type rensing og 2 prosent hadde urenset utslipp. De rester ende cirka 740 000 innbyggerne var tilknyttet de om lag 320 000 små avløpsanleggene som er
mindre enn 50 pe. Disse består normalt av en enkel slamavskiller, eventuelt i kombinasjon med en
form for etterfiltrering.
Totalt utslipp fra alle avløpsanlegg, inklusivt en estimert lekkasje på ledningsnettet, lå i 2023 på cirka
1 440 tonn fosfor og 19 800 tonn nitrogen. Utslipp fra overløp ute på ledningsnettet inngår
imidlertid ikke i utslippstallene.
De strengeste rensekravene for kommunalt avløpsvann ble innført på 1990-tallet for å redusere
utslippene av fosfor og nitrogen til kyststrekningen Lindesnes til Svenskegrensa, som en følge av
Nordsjøavtalen som ble inngått i 1987. Dette viser seg også i statistikken ved at kommunene med
utslipp og tilførsler til dette området fortsatt har høyest andel høygradig rensing. Innenfor følsomt
område – definert i EUs avløpsdirektiv – med drenering ned mot Nordsjøen/Skagerak, er 90 prosent
av landets befolkning tilknyttet høygradig rensing, mens for normalområder ligger den på 80
prosent og mindre følsomt område 29 prosent.
For utslipp av avløpsvann til kysten fra Lindesnes til Grense Jakobs elv, er rensekravene mindre
omfattende, noe som viser seg i statistikken ved at det her er etablert flest avløpsanlegg med kun
mekanisk rensing.
Statistikken viser at av de 4,9 millioner innbyggere som i 2023 er tilknyttet et moderat stort eller
stort avløpsanlegg (50 pe eller mer), så hører 72 prosent av dem til et anlegg som oppfyller
rensekravene. 23 prosent er knyttet til anlegg som ikke oppfyller rensekravene. Resterende 5
prosent er tilknyttet anlegg hvor informasjon om rensekrav ikke er tilgjengelig.
Det som felles ut av avløpsvannet i løpet av renseprosessen, det såkalte avløpsslammet, består i
hovedsak av organisk materiale. For 2023 er det beregnet at cirka 134 000 tonn slamtørrstoff ble
fjernet fra avløpsvann og disponert til ulike formål. Andelen av slammet som ble brukt til jordfor bedring dvs. brukt i jordbruket, på grøntareal eller levert til jordprodusenter er beregnet til 80 prosent.
Gebyrsatsene på avløpstjenesten fastsettes av den enkelte kommune etter selvkostprinsippet, og
satsene varierer en del. Tilknytningsgebyret utgjør en engangsbetaling som foretas når abonnenten
knytter seg til eksisterende avløpsnett. I 2023 er det gjennomsnittlige tilknytningsgebyret for
avløpstjenesten (aritmetisk gjennomsnitt) i kommunene på 13 455 kroner før moms, og
kommunegjennomsnittet for årsgebyret i avløpssektoren lå på 5 266 kroner. De mest folkerike
kommunene har generelt sett de laveste gebyrene. Det skyldes at det er flere personer å dele
infrastrukturkostnadene på.
I 2023 utgjorde kommunenes årskostnader til avløpssektoren 12,6 milliarder kroner. Kommunenes
kostnader til dette formålet består av kapitalkostnader og driftskostnader.