Debatten omkring Solidaritetsalternativet : lønnsdannelsen i industrien - uendret også i perioden 1995-1997

Abstract

Solidaritetsalternativet bør ses på som et viktig bidrag i å bevare det norske lønnsforhandlingssystemet. Men det kan synes som at man med Solidaritetsalternativet har hatt et mer ambisiøst mål, å bidra til en enda høyere grad av reallønnsfleksibilitet enn det vi historisk sett har vært vant til. Jeg finner ingen støtte for at et slikt strukturelt brudd i lønnsdannelsen i norsk industri på 1990-tallet har funnet sted. Dette hindrer ikke at den gode økonomiske utviklingen i Norge etter 1993, kan tilskrives inntektspolitikken. Solidaritetsalternativet er således et nytt navn på denne politikken. Fraværet av strukturelle endringer kan i så fall tolkes positivt for det norske lønnsforhandlingssystemet, der en stor grad av reallønnsfleksibilitet bidrar til å utjevne konjunktursyklusene. Grunnen til at Solidaritetsalternativet ble forventet å forårsake et strukturelt brudd i lønnsdannelsen, kan være at LO og myndighetene la meget stor prestisje i begrepet. De kan ha følt at dette var mer nødvendig enn tidligere som følge av et sterkere press fra arbeidstakerne om heller å prioritere høyere lønn for de med arbeid. Denne artikkelen forsøker å besvare spørsmålet om Solidaritets alternativet har endret lønnsdannelsen i norsk industri. Jeg presenterer en økonometrisk relasjon, som i tillegg til å ha interessante tolkninger, også forklarer lønnsveksten fram til 1991 bedre enn det tidligere modeller gjør. Denne lønnsrelasjonen representerer sammenhengen mellom lønnsveksten og forklaringsfaktorene lønnsomhet, konsumprisvekst, investeringer og arbeidsledighet. Da relasjonen også forklarer lønnsveksten helt fram til 1997:3, underbygges konklusjonene i Evjen og Nymoen (Sosialøkonomen 1997(2)), der en tilsvarende analyse ble gjort på data fram til og med 1994 — Solidaritetsalternativet har ikke hatt noen signifikant virkning på lønnsdannelsen i industrien.