Pappaperm

Abstract

Flere politikere og kommentatorer uttaler seg om virkningene av at far er hjemme i foreldrepermisjon. Pappaperm hevdes blant annet å bidra til likelønn, færre samlivsbrudd og et sterkere forhold mellom far og barn. I denne kommentaren diskuterer vi i hvilken grad disse påstandene har grunnlag i eksisterende forskning. Da Norge som det første landet i verden innførte en egen kvote for fars foreldrepermisjon var hensikten å styrke farens plass i barnets liv.1 Kan vi i dag, nesten 20 år senere, fastslå om denne politikken har vært vellykket? Mange vil være enig med Audun Lysbakken i at dagens fedre er mer involvert i barnas liv enn de foregående generasjoner (se Lysbakken, 2011). Men denne utviklinga ville man kanskje ha sett uavhengig av fedrekvota? Innføringen av fedrekvota i 1993 gir en unik sjanse til å evaluere langtidseffektene av pappaperm. De første ukene med pappaperm ser ut til å ha bidratt til mer likestilte familier, og en far som er mer involvert i barnas liv. Det er ikke dekning i eksisterende forskning for påstanden om at pappaperm bidrar til likelønn slik Regjeringa hevder i Stortingsmeldingen «Likestilling for likelønn» (St. Meld. 6, 2010–2011). Det kan altså ikke utelukkes at pappaperm reduserer forskjeller i inntekt mellom menn og kvinner. Men eksisterende forskning basert på beslutninger innad i familien gir ingen støtte til påstanden om at pappaperm har slike virkninger.