Om å skape arbeidsplasser - teori og praksis

Abstract

Moderne sosialøkonomi gir flere, tildels motstridende, svar på årsakene til arbeidsløshet, og foreskriver dermed ulike typer økonomisk-politiske tiltak for å mote problemene. Med teoriens sjargong kan det skilles mellom klassisk, keynesiansk, strukturell og «naturlig» arbeidsløshet. Forfatteren påpeker at det nå er på tide å sette større krefter inn på empiriske undersøkelser for å fastslå typene av eksisterende ledighet. I praksis har tiltak mot arbeidsløshet tatt form av konkrete utbyggingsplaner, som spesifiserer behov for arbeidsplasser samt de næringer der sysselsettingsveksten skal komme. Resultatene har oftest blitt svært forskjellig fra det planene gikk ut på. Forfatteren gjennomgår to eksempler på dette, «En norsk 3-årsplan» fra DNA i 1933 samt Langtidsprogrammene etter krigen. Konklusjonen som trekkes er at sysselsettingsveksten oftest har kommet der den ikke var ventet, m.a.o. at «tiltakspolitikken» har vært fåfengt. Tvertimot bor det gjøres bruk av et eller flere av de generelle virkemidler som teorien anviser. Forfatteren hevder at ny-klassiske og monetaristiske ideer har vist seg ikke å fungere mot arbeidsloshetsproblemene i Vest-Europa, og antyder at Keynes kanskje fremdeles har noe å si oss.