Kommentar til Nasjonalbudsjettet - 1989

Abstract

Den sittende regjering har sterk tro på at etterspørselsregulering er et ganske effektivt virkemiddel for å styre aktivitetsnivået i økonomien. I mange år har denne tilsynelatende enkle resept vært betraktet med stor skepsis blant økonomer både innen administrasjon og andre steder. Utviklingen på 1980-tallet slik jeg tolker den, gir imidlertid solid støtte til barnelærdommen for mange makroøkonomer. I nasjonalbudsjettet for 1989 sies det rimelig klart slik jeg tolker teksten, at nå har det vært drevet innstrammingspolitikk i to-tre år, etterspørselen er blitt redusert, det samme har importen og produksjonen ( men som alle tradisjonelle makroøkonometriske modeller sier; importen mer enn produksjonen). Kostnadene kommer etterhvert i form av økt arbeidsløshet (til tross for fallende reallønn, akkurat slik modellene sier), og en kan ikke stramme til ytterligere uten at ledigheten kommer opp på et etter norske forhold uakseptabelt nivå.