Konsekvenser for Norge av EUs fornybardirektiv

Abstract

I henhold til EU’s fornybardirektiv skal andelen fornybar energi innen EU øke med 11,5 prosentenheter fra 2005 til 2020. Direktivet er EØS-relevant, og vil trolig bli implementert også i Norge. Norges krav er ikke fastlagt, men forhandlinger med EU pågår. Resultatene vil ha stor betydning for Norges energi- og klimapolitikk fremover. Norge er det EØS–landet1 som bruker mest fornybar energi, målt som andel av total energibruk, med en fornybarandel på 58 prosent i 2005. Den høye fornybarandelen kan by på store utfordringer for Norge dersom vi ønsker å øke denne andelen i tråd med det EUs beregningsmetode tilsier. OPPSUMMERING: I denne artikkelen har vi sett at Norge har en svært høy andel fornybar energi i utgangspunktet, klart høyere enn for alle andre EU-land. Derfor kan det by på store utfordringer å øke denne andelen i tråd med EUs beregningsmetode, med mindre Norge får betydelige lettelser i forhold til det denne metoden skulle tilsi. Dette gjelder ikke minst så lenge transportsektoren fortsetter å utgjøre en like stor andel av energibruket vårt som nå. Bruk av fleksible mekanismer, dvs. at man gir økonomisk støtte til fornybar energiproduksjon i andre land mot en andel av produksjonsvolumet, vil imidlertid kunne være en mulighet hvis vi ikke greier å komme i mål med tiltak som gjøres i Norge. Vi har også sett på flere av virkemidlene som kan være aktuelle for å øke fornybarandelen i Norge. Mange av disse er ikke uproblematiske. Noen eksempler er nevnt nedenfor. Ny fornybar kraftutbygging kan være viktig for at Norge skal øke sin fornybarandel, men slik utbygging kan også ha noen negative sider. Foruten at det er kostbart og innebærer inngrep i naturen, kan økt kraftproduksjon føre til reduserte strømpriser og mindre strømsparing. For at økt kraftproduksjon skal gi best mulig uttelling i form av økt fornybarandel i Norge, må denne kraften enten eksporteres, eller erstatte bruk av fossil brensel til for eksempel oppvarming eller i næringsvirksomhet. En mulighet er også elektrifisering av olje- og gass virksomheten offshore eller transportsektoren, men det er dyre tiltak. Økt elektrifisering av transportsektoren kan imidlertid vise seg å bli et nødvendig virkemiddel for å nå transportmålet. En eventuell nedgang i strømprisene som følge av mer fornybar kraft kan bidra til at kraftintensive næringer som metallproduksjon og kjemisk industri, ikke flytter ut men blir værende i Norge. Dette vil isolert sett føre til at fornybarandelen i Norge blir lavere enn den ellers kunne blitt, men det kan være gunstig for globale klimautslipp dersom det hindrer utflytting av slik produksjon og påfølgende større utslipp i utlandet. På den annen side kan det bidra til å opprettholde en til dels ulønnsom produksjon fra bedrifter med høye utslipp. Man kan også risikere å få uheldige virkninger av dobbeltreguleringer i markedet gjennom flere direktiver som regulerer samme forhold, eller at reguleringene motvirker hverandre. Siden vi allerede har et felles kvotemarked for CO2-utslipp i EU, med kvoter som ligger fast, så vil ikke økt fornybarandel redusere de samlede CO2-utslippene noe ytterligere i de sektorene i Europa som omfattes av kvoteordningen (Bye 2009).