2000-tallet: Fra optimisme til krise

Abstract

Norsk økonomi har i deler av det første tiåret på 2000-tallet vokst kraftig og fått ekstra drahjelp gjennom en meget gunstig utvikling i bytteforholdet med utlandet. Økonomien har også klart seg relativt bra gjennom finanskrisen, godt hjulpet av en aktiv finanspolitikk og penge- og kredittpolitikk som ga vesentlige bidrag til å begrense nedturen. En relativ nøktern forvaltning av petroleumsinntektene har vært en av nøklene til at det har gått såpass bra. Petroleumsvirksomheten har så langt også hatt en stabiliserende virkning på fastlandsøkonomien. At Norge i utgangspunktet har en relativt stor offentlig sektor som har vokst ytterligere under krisen, har også bidratt til at BNP-nedgangen her til lands har vært mindre enn i de aller fleste europeiske land. I skrivende stund ser verdens økonomier, inkludert den norske, ut til å være på bedringens vei, men veien framover blir vanskelig. Særlig i land hvor myndighetenes redningsaksjoner overfor finansvesenet har kostet mye og hvor krisen har vært stor, slik at budsjettbalansen har blitt svært negativ, kan utviklingen framover bli preget av stagnasjon. Den sterke veksten i kinesisk økonomi har vært en viktig faktor bak bedringen i bytteforholdet med utlandet. Utviklingen i Kina er imidlertid også noe av opphavet til bekymringsfulle ubalanser i verdensøkonomien. Norge fikk i 2001 nye politikkregler. Disse har vist seg som nyttige hjelpemidler i utformingen av den økonomiske politikken. Virkeligheten er imidlertid mer kompleks enn hva de stiliserte tankeskjemaene knyttet til reglene fanger opp. Økonomer og politikere har derfor fremdeles en viktig rolle å spille i den løpende politikkutøvelsen, ikke bare gjennom regelutformingen.