Behov for helsepersonell. Demografiske og økonomiske rammebetingelser

Abstract

Den sterke økningen i antall eldre de nærmeste tiårene innebærer en betydelig økning i behovene for helse- og omsorgstjenester, selv om mulige forbedringer i helsetilstanden på hvert alderstrinn drar i motsatt retning. Spesielt etter 2020 vil det bli en klar økning i tallet på personer over 80 år. Dessuten vil vedvarende vekst i husholdningenes disponible realinntekter lede til ønsker om standardforbedringer som drar behovene ytterligere oppover. I denne rapporten blir behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren vurdert i sammenheng med sysselsettingsbehov i andre offentlige sektorer, veksten i arbeidsstyrken, handlingsrommet i finanspolitikken og implikasjoner for privat sektor av økt offentlig ressursbruk. I tillegg til å analysere konsekvensene av den demografiske utviklingen, har vi ved hjelp av empiriske modeller også sett på de realøkonomiske og de statsfinansielle virkningene av å øke standarden på de skattefinansierte helse- og omsorgstjenestene. Med økt standard forstår vi i denne sammenheng økt bruk av personell per klient. Muligheter for standardforbedringer som følge av nye og bedre hjelpemidler, nye måter å organisere virksomheten på eller nye behandlingsformer, er ikke drøftet i denne rapporten. Analysene er gjennomført ved å vurdere ulike forutsetninger om behov for arbeidskraft i helse- og sosialsektoren innenfor to makroøkonomiske modellopplegg utviklet av Statistisk sentralbyrå. For det første er behovene sammenholdt med forutsetningene i en makroøkonomisk framskriving til 2025 ved hjelp av modellen MODAG. Deretter er behovene sammenholdt med langsiktige framskrivinger for norsk økonomi og analyser av velferdsstatens langsiktige finansieringsbehov fram mot 2050 ved hjelp av modellen MSG. Betydningen av sentrale økonomiske forutsetninger, herunder avvik fra forutsetningene i Regjeringens Perspektivmelding fra tidligere i år, er analysert ved hjelp av skiftberegninger. Blant annet har vi belyst muligheten for ulike politiske avveininger i framtiden når det gjelder standardforbedringer i offentlig tjenesteproduksjon motsvart av endringer i skattenivået. Vurdert i forhold til tilgangen på helse- og sosialpersonell viser analysene at en uendret utdanningskapasitet for gruppen samlet er tilstrekkelig til å møte de økte behovene fram mot 2030 som utelukkende skyldes aldringen av befolkningen, dvs. uten standardøkning. Dagens utdanningskapasitet tilsvarer at rundt 16 500 av et ungdomskull på om lag 60 000 personer tar fatt på en helse- eller sosialfaglig utdanning. For å oppnå økte standarder, må andelen av kullene som tar disse utdanningene etter hvert øke med mindre det skulle være rom for arbeidsbesparende endringer i produksjonen.