Årlig og kronisk fattigdom i Norge. En empirisk analyse av perioden 1993-2001

Abstract

Hovedformålet med denne studien er å kartlegge omfanget av kronisk og årlig fattigdom i Norge fra perioden 1993- 2001. Dessuten ønsker vi å studere i hvilken grad individer som har lav inntekt i en kort periode er utsatt for mer permanent økonomiske problemer. De empiriske analysene er basert på et registerbasert husholdningspanel med informasjon om sammensetningen og inntektene til alle husholdninger i Norge fra perioden 1993-2001. Et slikt datagrunnlag gjør det mulig for oss, i motsetning til studier basert på utvalgsdata, å bryte ned fattigdomsresultatene for å beskrive og drøfte forskjeller i både kronisk og årlig fattigdom på lokalt nivå og i spesielle demografiske grupper. De empiriske fattigdomsresultatene presentert i denne studien viser at andelen som var fattige i Norge basert på opplysninger om årsinntekt, avtok frem til slutten av nittitallet og deretter økte svakt. Ved å basere analysen på OECDs målemetode faller andelen årlig fattige i Norge fra 3,5 prosent i 1993 til 3,1 prosent i 1999. Deretter øker andelen årlig fattige i Norge til 3,4 prosent i 2001. I likhet med tidligere studier av inntektsulikhet og fattigdom tyder resultatene presentert i denne studien på at det er en viss sammenheng mellom konjunktursykler og omfanget av årlig fattigdom i Norge. Mens andelen årlig fattige reduseres gradvis under konjunkturoppgangen på nittitallet, er det viss økning i andelen årlig fattige under konjunkturnedgangen i Norge omkring årtusenskiftet. De empiriske analysene gjennomført i dette arbeidet viser at andelen kronisk fattige avtok gradvis fram til slutten av nittitallet. Som forventet er andelen kronisk fattige lavere enn andelen årlig fattige, siden økt regnskapsperiode innebærer at husholdninger med kun forbigående lave inntekter ikke blir definert som fattige. Ved å studere forholdet mellom kronisk og årlig fattigdom fremkommer det at de årlige fattigdomsindikatorene egner seg dårlig som grunnlag for å identifisere personer som har vedvarende lav inntekt. Ved å beskrive hva som kjennetegner individer som blir kategorisert som fattige ut i fra sentrale geografiske og demografiske karakteristika kan vi få innsikter i hvem som er årlig og kronisk fattige. Fattigdomsresultatene etter bosted presentert i denne studien viser at omfanget av kronisk og årlig fattigdom er jevnt over høyere i hovedstaden sammenliknet med de andre fylkene. Ved å studere omfanget av årlig og kronisk fattigdom etter husholdningstype fremgår det at enslige foreldre med små barn og yngre enslige er relativt utsatt for fattigdom i forholdt til befolkningen for øvrig. Dessuten demonstrerer de empiriske analysene at barnefattigdom ikke er et fremtredende trekk ved den demografiske fattigdomsprofilen. Fattigdomsresultatene presentert i denne studien viser at ikkevestlige innvandrere er klart overrepresentert blant de årlig og kronisk fattige. Selv om innvandrere bare står for 4-6 % av befolkningen i perioden 1993-2001, utgjorde de hele 15 % av de fattige basert på EUs målemetode og opp til 30 % av de fattige basert på OECDs målemetode. Det er imidlertid betydelig variasjon i andelen fattige blant innvandrere avhengig av opprinnelsesland. Mens den høye andelen fattige blant innvandrere kan gi grunn til bekymring, er det imidlertid verd å understreke at mange innvandrere over tid lykkes med å etablere seg med en levestandard over fattigdomsgrensen i Norge.