Veier inn i og ut av fattigdom: inntektsmobilitet blant lavinntektshushold
Research report
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/181245Utgivelsesdato
2005Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Rapporter / Reports (SSB) [1689]
Sammendrag
Formålet med rapporten er å se på sammenhengen mellom mobilitet til og fra lavinntektsgruppen og ulike demografiske
og sosio-økonomiske endringer som finner sted innen husholdningene. Ved hjelp av panelutvalget til
inntekts- og formuesundersøkelsen ser vi på ulike demografiske og økonomiske endringer som finner sted blant
personene i utvalget mellom to ulike treårsperioder (1997-1999 og 2000-2002).
Det viser seg at relativt mange personer i løpet av en seksårsperiode opplever å ha en inntekt under lavinntektsgrensen
”minst en gang”, men samtidig er det svært få som opplever å ha vedvarende lavinntekt, dvs. en situasjon
med lave husholdningsinntekter over flere år. Ved bruk av EU sin lavinntektsdefinisjon finner vi at 22 prosent av
befolkningen hadde inntekter under lavinntektsgrensen minst en gang i løpet av seksårsperiode, men bare fire
prosent hadde inntekter under denne grensen ”hele tiden”. Blant de mest mobile husholdningene finner vi yngre
samboere uten barn og par med små barn. Innen disse husholdningstypene er det relativt mange som har opplevd å
være i lavinntektsgruppen minst en gang, men relativt få har vedvarende lavinntekt. Blant de husholdningstypene
som er minst mobile, peker enslige med og uten barn seg ut.
Slik vi definerer mobilitet finner vi at om lag 2 prosent av befolkningen var ”nyankomne” i lavinntektsgruppen fra
den ene treårsperioden til den andre, mens en tilsvarende stor gruppe (2 prosent) forlot lavinntektsgruppen. Blant
”tilgangerne” i lavinntektsgruppen finner vi en overvekt av unge enslige som i løpet av analyseperioden har flyttet fra
foreldrehjemmet for å danne egen husholdning. Blant ”avgangene” fra lavinntektsgruppen er det relativt mange
yngre samboerpar og par med småbarn, der mange kommer fra situasjon som enslig. En egen analyse belyser inntektsmobilitet blant barn og barnefamilier. Blant de barna som faller ned i laveste
inntektsklasse er det er overrepresentasjon av barn med bare én forsørger, og samlivsbrudd ser ut til å sammenfalle i
stor grad med mobilitet nedover i inntektsfordelingen. Som en konsekvens av at barna mister en forsørger, faller også
andelen av husholdningsinntekten som kommer i form arbeidsinntekt. Dette blir i noen grad kompensert ved en
økning i supplerende stønader. For barn som faller nedover i inntektsfordelingen, skjer det en markant økning i
andelen som mottar sosialhjelp og bostøtte.
For barn som flytter opp fra laveste inntektsklasse, er det på sin side først og fremst en økning i arbeidsinntektene
som medvirker til en forbedret husholdningsøkonomi. Dette skyldes dels at noen husholdninger har fått nye medlemmer
som er yrkestilknyttede (f.eks. enslige forsørgere som har flyttet sammen med ny partner), og dels at flere
husholdningsmedlemmer som tidligere ikke var yrkesaktive, nå har gått ut i jobb. Samtidig med at yrkesinntektene
øker, faller opptaket av supplerende ytelser som sosialhjelp og bostøtte.
I gruppen som forlater laveste inntektsklasse er det en overrepresentasjon av barn med innvandrerbakgrunn. Dette er
en bekreftelse av at med økt botid så øker også innvandrerfamilienes muligheter til å skaffe seg inntektsgivende
arbeid og dermed få en forbedret økonomi.