Et grånende Norge : Betydningen av økt behov for eldreomsorg for makroøkonomi og offentlige finanser mot 2050
Report
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/181279Utgivelsesdato
2006Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Rapporter / Reports (SSB) [1706]
Sammendrag
Aldringen av den norske befolkningen etter 2010 vil øke offentlige pensjonsutgifter betydelig. Den kan også gi sterk
vekst etterspørselen etter helse-, pleie- og omsorgstjenester (HPO) som i stor grad er et skattefinansiert offentlig
ansvar i Norge. HPO er allerede en meget stor sektor i norsk økonomi. Nasjonalregnskapets sektor Helse- og
sosialtjenester, som i stor grad utgjøres av HPO, sysselsatte i 2004 hele 334,2 tusen normalårsverk og 470 tusen
personer. Formålet med denne rapporten er å anslå økningen i etterspørselen etter HPO-tjenester frem til 2050 og
makroøkonomiske og statsfinansielle konsekvenser av denne økningen. Denne rapporten gir relativt detaljerte
fremskrivninger av hva som vil kunne kreves av ressurser i HPO-sektoren i de kommende tiår, og hva denne
ressursbruken vil bety for den makroøkonomiske utviklingen. Spesielt undersøker vi i hvilken grad vekst i HPOsektoren
fortrenger annet forbruk og krever økte skatter, gitt at handlingsregelen for finanspolitikken følges.
Beregningene er foretatt ved bruk av modellene MAKKO og MSG6 utviklet i Statistisk sentralbyrå.
Langsiktige fremskrivninger må bli meget usikre, men et langsiktig perspektiv er nødvendig for relevante analyser av i
hvilken grad offentlige finanser påvirkes av aldringen av befolkningen. Formålet med fremskrivningene er heller ikke
at de skal vise de mest sannsynlige utviklingsforløpene, men å vise de langsiktige konsekvensene av ulike plausible
antakelser. Et bilde av disse vil være viktig for vurderingen av hvilke beslutninger som bør gjøres i dag. Rapporten
konsentrerer seg særlig om å vise hvordan HPO-etterspørselen, makroøkonomi og statsfinanser avhenger av
alternative forutsetninger om eldres helsetilstand og omfanget av eldreomsorg som utføres av familie. Spesielt er det
åpent hvordan gjennomsnittsindividets samlede behov for HPO-tjenester i løpet av livet endres når en antar at
forventet levealder vil fortsette å øke.
Resultatene viser at alternative antakelser om behovet for offentlig produserte og finansierte HPO-tjenester har
betydelige makroøkonomiske virkninger. I den fremskrivningen av norsk økonomi som tjener som referansebane i
denne rapporten, forutsettes det at økt levealder ikke endrer det gjennomsnittlige individuelle behovet for HPOtjenester
over livet. Grovt sagt betyr det at flere leveår gir like mange ekstra år som frisk. I referansebanen forutsettes
dessuten omfanget av familieomsorg å holde seg uendret på dagens nivå. Fra et statsfinansielt synspunkt vil dette
være en relativt gunstig utvikling. Vi finner likevel at dersom handlingsregelen skal overholdes gjennom løpende
tilpasninger av arbeidsgiveravgiften, må denne økes hvert år etter 2020. Den passerer 26 prosent, det dobbelte av
dagens gjennomsnittssats, i 2050.1 Dersom man alternativt antar at økningen i levealder gir en tilsvarende økning i
antall år som pleietrengende, passerer arbeidsgiveravgiften 38 prosent i 2050, og privat forbruk må i 2050 ligge vel 6
prosent lavere enn i referansebanen. På den annen side, hvis man i tillegg til å anta at eldres helse bedres i takt med
økende levealder også antar at familieomsorgen øker i takt med veksten i den offentlige HPO-sektoren, blir den
nødvendige arbeidsgiveravgiften i 2050 ca. 23 prosent, mens det er rom for at det private forbruket da ligger ca. 2
prosent over referansebanen.