Fattigdom i Stor-Osloregionen : en empirisk analyse
Report
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/181319Utgivelsesdato
2005Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Rapporter / Reports (SSB) [1689]
Sammendrag
Tidligere empiriske fattigdomsstudier viser at Oslo er det stedet i landet hvor fattigdomsproblemet er størst. Fra
tidligere studier vet vi imidlertid lite om hvordan fattigdomssituasjonen er på bydelsnivå i Oslo. Dessuten har vi
mangelfull informasjon om omfanget av fattigdom i ulike demografiske og sosioøkonomiske grupper i hovedstadsregionen.
For å belyse den geografiske sammensettingen til personer/hushold som karakteriseres som fattige,
dvs. personer/hushold med disponibel inntekt under et bestemt inntektsnivå, gjennomføres denne empiriske
fattigdomsanalysen på kommunalt nivå i Stor-Osloregionen og på bydelsnivå i Oslo. Som komparativt grunnlag
estimeres andelen fattige i de tre nest største byene (Stavanger, Bergen og Trondheim) og (summarisk statistikk) for
sentrale og ikke-sentrale kommuner. I tillegg presenteres det empiriske resultater som illustrerer omfanget av
fattigdom etter sosioøkonomiske og demografiske karakteristika for å undersøke nærmere hva som kjennetegner
personer som blir klassifisert som fattige.
En sammenlikning av de empiriske fattigdomsresultatene fra kommunene i Stor-Osloregionen med fattigdomsresultatene
fra de tre nest største byene og summarisk statistikk fra sentrale og ikke-sentrale strøk, bekrefter
inntrykket fra tidligere empiriske fattigdomsanalyser av at Oslo er det stedet i landet hvor fattigdomsproblemet er
størst. Det er ikke overraskende at fattigdom i vesentlig grad ser ut til å være et hovedstadsproblem. For det første
viser de empiriske resultatene at innvandrere med bakgrunn fra ikke-vestlige land er sterkt overrepresentert blant de
som karakteriseres som fattige. Den høye andelen ikke-vestlige innvandrere i Oslo er en viktig forklaring bak den
høye andelen fattige i hovedstaden. Dessuten er andelen enslige, enslige forsørgere og unge voksne i etableringsfasen
relativt høy i Oslo sammenliknet med landet for øvrig. Dette er grupper som også er overrepresentert blant de
fattige. Det er betydelig variasjon i omfanget av fattigdom mellom bydelene i Oslo. Andelen fattige er spesielt høy i bydelsområdene
Indre øst og Nye drabantbyer. Det er også verd å merke seg at andelen fattige er betydelig høyere i
bydelsområdene Indre vest og Gamle drabantbyer enn i både Norge generelt og Stor-Osloregionen sett under ett. Til
sammenlikning er andelen fattige relativt lav i området Ytre vest i forhold til bydelsområdene for øvrig, men likevel
betydelig over fattigdomsandelene i de fleste av omegnskommunene til Oslo og landet som helhet. De relativt store
fattigdomsproblemene i Indre øst og Nye drabantbyer skyldes ikke bare en overrepresentasjon av grupper utsatt for
fattigdom, men også at andelen fattige i de ulike befolkningsgruppene jevnt over er relativt høy i disse
bydelsområdene.
Et naturlig spørsmål i lys av de empiriske resultatene presentert ovenfor er hvordan en kan forstå konsentrasjonen av
fattigdom i bestemte i bestemte bydeler i Oslo. Faktorer som boligpriser, boligtyper og beliggenhet ser ut til være
viktige for å forstå de selektive flytteprosessene og graden av demografisk, etnisk og sosioøkonomisk segregasjon.