Introduksjonsordningen - en resultatstudie

Abstract

Rapporten presenterer resultater fra en analyse av 13 715 flyktninger som avsluttet den obligatoriske introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere i årene 2007-2011 og var registrert bosatt i landet året etter. Siktemålet med studien er – på grunnlag av data fra KOSTRA og SSBs befolkningsstatistikksystem – å belyse hvilke faktorer ved ordningen, ved flyktningene selv og ved kommunene som mottar dem, som er assosiert med et formålstjenlig utfall. Utfallet er formålstjenlig om flyktningene er i arbeid og/eller utdanning i november ett og to år etter endt introduksjonsprogram. Andelen flyktninger som var i arbeid og/eller utdanning året etter programslutt, var 62,9 prosent. Det omfatter 41 prosent bare sysselsatte, 10 prosent sysselsatte og utdanningsaktive, og 12 prosent rent utdanningsaktive. Ved måling to år etter endt introduksjonsprogram er andelen 63,5 prosent, fordelt med 43 prosent sysselsatte, 11 prosent i sysselsetting/utdanning og 9 prosent bare i utdanning. Alder, kjønn og landbakgrunn er blant de viktigst individvariablene. Tilbøyeligheten til å være i arbeid og/eller utdanning synker med alderen. Menn har høyere måloppnåelse enn kvinner, henholdsvis 70 og 55 prosent året etter endt program. Resultatene varierer også stort etter landbakgrunn (fødeland). Sammenliknet med utfallet for flyktninger fra Øst-Europa utenfor EU (unntatt Russland) er sjansen for å være i arbeid og/eller utdanning høyere blant flyktninger fra Etiopia og Eritrea og lavere for flyktninger fra Palestina, Somalia, Irak og Russland. Utdanningsnivå, sivilstatus, innvandringsgrunn og avslutningsår spiller også en rolle. Videregående og høyere utdanning går sammen med økt sjanse for arbeid/ utdanning. Gifte og ugifte er omtrent på samme nivå når det gjelder tilbøyeligheten til å være i arbeid og/eller utdanning, mens kvinner som er separert, skilt eller enker, har lavere sjanse for måloppnåelse. Sjansen for å være i arbeid og/eller utdanning er også lavere blant overføringsflyktninger, mens bakgrunn som asylsøker går sammen med økte sjanser. Blant programvariablene har innvandrere med avbrutt introduksjonsprogram på grunn av flytting, uteblivelse, sykdom/permisjon eller «andre årsaker» lavere sjanse for å være i arbeid og/eller utdanning året etter endt program enn innvandrere som fullfører programmet. Personer som deltar i tiltak eller kurs under betegnelsene «arbeid», «godkjenning av utdanning», «grunnskoleopplæring» og «fag i videregående skole», har økt sjanse for måloppnåelse. Hvorvidt introduksjonsprogrammet er organisatorisk underlagt NAV eller ikke, er uvesentlig. Den viktigste kommunefaktoren er den lokale arbeidsledigheten. Jo lavere ledigheten i bokommunen på måletidspunktet er, desto høyere er sjansen for at flyktningene er i arbeid og/eller utdanning. Det er også gunstig at kommunen har høgskole eller universitet innen sine grenser. Kommuner med et folketall mellom 2000 og 10 000 gjør det litt bedre enn øvrige kommuner. Å bo i en annen kommune ved første resultatmåling enn under introduksjonsprogrammet framstår som uheldig for kvinner. 19 prosent av populasjonen flytter i tiden mellom programslutt og første resultatmåling. Når andelen i arbeid og/eller utdanning måles på nytt to år etter endt program, er det stort sett de samme mønstrene som går igjen. 24 prosent er da bosatt i en annen kommune enn programkommunen. Kvinner synes å ha en langsommere økning i måloppnåelsen enn menn. Både alder og botid peker i den retning. Kurs eller tiltak i programmet er i noen tilfeller assosiert med økte sjanser for utdanning/arbeid etter to framfor ett år, i andre tilfeller ikke. «Arbeid» og «fag i videregående skole» er noe svakere knyttet til et gunstig utfall, mens det med «godkjenning av utdanning» og «grunnskoleopplæring» er omvendt. På hvilken måte introduksjonsprogrammet ble avsluttet, skiller med tiden mindre mellom ulike utfall. Det gjelder også effekten av flytting fra programkommunen for kvinner og hvorvidt det er høgskole/universitet i bokommunen.