Utslipp til luft fra vedfyring i Norge : Utslippsfaktorer, ildstedsbestand og fyringsvaner

Abstract

Utslipp fra vedfyring bidrar til problemer med lokal luftkvalitet i form av bl.a. utslipp av svevestøv. Dette utslippet kommer i første rekke fra tradisjonelle vedovner og åpne peiser. Ved å bytte ut en tradisjonell vedovn med en ny rentbrennende, reduseres utslippet med mer enn 80 prosent. Fra og med 1998 er det påbudt at alle lukkede ildsteder som selges i Norge skal tilfredsstille strenge krav til svevestøvutslipp. Dette vil føre til at samlet utslipp gradvis vil gå nedover etter hvert som gamle ovner skiftes ut, hvis ikke vedforbruket samtidig øker dramatisk. Hvis alle gamle vedovner som er i bruk skiftes ut med nye rentbrennende, vil utslipp av svevestøv fra vedfyring i Oslo bli redusert med mer enn 60 prosent. Data fra Levekårsundersøkelsen 2000 bekrefter det årlige estimatet av vedforbruket i Norge fra SSBs energiregnskap. Levekårsundersøkelsen gir også informasjon om hva slags type innretning veden er brent i. På landsbasis ble 89 prosent av veden brent i tradisjonelle, lukkede vedovner vinteren 1999/2000. Bare 7 prosent av veden ble brent i nye, rentbrennende vedovner, mens 4 prosent ble brent i åpen peis. Peisfyring er et typisk byfenomen. Tilsvarende tall for Oslo kommune er hhv. 55, 4 og 42 prosent. Nesten halvparten av all ved som ble brent i Oslo ble altså brent i åpen peis, og til tross for kampanjer med tilskudd til utskifting av gamle vedovner ble ikke mer enn 4 prosent av veden brent i nye, rentbrennende vedovner. Med den beregningsmetoden som inntil nå har vært brukt i SSB/SFTs utslippsmodell, ville ikke en eventuell omfattende utskifting av vedovner blitt fanget opp i utslippstallene. I denne rapporten kombineres opplysninger fra Levekårsundersøkelsen med resultatene fra en litteraturgjennomgang av utslippsfaktorer, slik at nye utslippstall som tar hensyn til reelt forbruk av ved i de ulike teknologiene kan beregnes. Rapporten skisserer en metode for å beregne konsistente tidsserier med utslippstall ved at spørsmålene i Levekårsundersøkelsene gjentas jevnlig og kombineres med teknologispesifikke utslippsfaktorer. En implementering av denne metoden vil føre til at samlet utslipp fra vedfyring i Norge oppjusteres kraftig, fordi den gjennomsnittlige utslippsfaktoren (g partikler/kg ved) øker. Denne oppjusteringen vil bare i begrenset grad skje i byene. En ny og bedret metode for å fordele utslippene på kommuner implementeres nemlig samtidig, og denne vil føre til at økningen i første rekke skjer i spredt bebygde strøk og i mindre tettsteder. Selv om dette arbeidet bekrefter at vedfyring ofte er den største kilden til utslipp av svevestøv i norske kommuner, kan det ikke konkluderes med at vedfyringen representerer noe helseproblem alle disse stedene. Ett tonn svevestøv sluppet ut fra en pipe mange meter over bakken vil på grunn av fortynningseffekter gi lavere svevestøvkonsentrasjon langs bakken enn ett tonn sluppet ut ved bakkenivå (som eksos eller asfaltstøv). Denne rapporten beskriver kun tall på utslipp og ikke bidrag til konsentrasjonen. En slik vurdering av helseeffekter må derfor gjøres av andre institusjoner, basert på en vurdering av hvilke bidrag disse utslippene har på svevestøvkonsentrasjonene lokalt. Nye fullstendige utslippsberegninger etter den nye metoden vil bli presentert i januar 2002.