Brannfare i norske kystlyngheier. Statistisk analyse av risikofaktorer og nytte-kostnadsanalyse av tiltak

Abstract

Uskjøttede og delvis gjengrodde kystlyngheier medfører en stor brannfare, noe som ble illustrert ved storbrannene på Frøya og Flatanger vinteren 2014, gjennom flere branner sommeren 2018 og i storbrannen på Sotra i begynnelsen av juni 2021. Dette skyldes en kombinasjon av dødt gress, gammel lyng, einer og skog, som er lett antennelig og som brenner med voldsom kraft. God skjøtsel av kystlyngheiene reduserer akkumulering av brennbart materiale, og reduksjonen i brannfaren det medfører vil kunne redusere samfunnets kostnader til slukning samt tap av eiendom, biodiversitet og produksjonsverdi ved brann. Denne rapporten ser nærmere på brannfaren i norske kystlyngheier og hvordan den varierer med værforhold, skjøtsel og bruk av kystlyngheiene. Vi har koblet kartdata for vegetasjon, hevd og gjengroing av kystlyngheier med data for utrykninger til gress- og krattbranner og til skog- og utmarksbranner, samt værdata fordelt på ulike værstasjoner. Ved å analysere disse datasettene i sammenheng, ved hjelp av en paneldatamodell, finner vi hvordan brannfaren, målt som antall utrykninger til brann i inn- og utmark, varierer med vær, skjøtsel og bruk av kystlyngheiene. Vi finner at værforhold er den viktigste driveren for inn- og utmarksbrann, hvor mangel på nedbør over en lengre periode i kombinasjon med høye temperaturer og sterk vind har størst effekt på sannsynligheten for brann. Det er spesielt mange utrykninger forbundet med naturtypen kystlynghei, og antall utrykninger øker med redusert skjøtsel og påfølgende gjengroing av lyngheiene. Bruk av kystlyngheiene til friluftslivsaktiviteter bidrar også til økning i antall utrykninger. Det er også en klar sammenheng mellom antall utrykninger til gress- og krattbranner og utrykninger til skog- og utmarksbranner, noe som tyder på at gress- og krattbranner raskt sprer seg til omkringliggende områder. Et hovedresultat i rapporten er at økt skjøtsel av kystlyngheier reduserer brannfaren betraktelig, spesielt i perioder med tørke, varme og kraftig vind. Dette skyldes at velskjøttede kystlyngheier har lite brennbart materiale og er lite brannfarlige selv i perioder hvor brannfaren ellers er stor. Den siste delen av rapporten ser på samfunnsøkonomien i å øke skjøtselsnivået på norske kystlyngheier. Analysen viser at en økning i nivået på skjøtselstiltakene fra dagens nivå vil være svært lønnsomt for samfunnet. Dette skyldes hovedsakelig store kostnader forbundet med slukking av branner i inn- og utmark relativt til kostnadene ved økt skjøtsel. Denne konklusjonen er robust, og usikkerheten knyttet til analysene trekker i retning av å øke den samfunnsøkonomiske gevinsten. Til tross for at en økning i skjøtselstiltakene er svært lønnsomt for samfunnet, finnes det for få insentiver i dagens tilskuddsordninger til at tiltakene blir gjennomført i et ønskelig omfang når vi fakturerer inn effekten på brannrisikoen. En viktig forklaring er at de største gevinstene av å øke nivået på skjøtselstiltakene ikke tilfaller dem som bærer kostnadene ved å gjennomføre tiltakene: Det er i hovedsak bonden/ grunneier som vil bærer kostnadene, mens de største gevinstene er knyttet til reduserte kostnader forbundet med brannslukking. Siden de tilskuddsordningene som finnes i dag ikke tar inn over seg alle kostnader og gevinster ved tiltakene, og da spesielt unngåtte kostnader til brannslukning, mangler grunneiere insentiver til å gjennomføre disse tiltakene på et samfunnsøkonomisk ønskelig nivå. En mulig årsak til at tilskuddsordningene er for små er at både kostnader og gevinster berører flere etater, og det krever en samordnet vurdering av gevinster og kostnader over alle berørte etater for å bestemme det nivået på tiltakene som er ønskelig for samfunnet som helhet. Dagens ordning innebærer en viss samordning mellom miljø- og landbruksetatene, men denne analysen viser at det vil være mye å tjene på å inkludere flere etater.