Familieinnvandring og ekteskapsmønster 1990-2012
Report

View/ Open
Date
2014-03Metadata
Show full item recordCollections
- Rapporter / Reports (SSB) [1733]
Abstract
Familieinnvandringen, det vil si personer som får opphold på grunnlag av familierelasjoner til noen i Norge, sto for 40 prosent av den ikke-nordiske innvandringen
til Norge i perioden 1990-2012. Denne typen innvandring har økt; det kom fire
ganger så mange familieinnvandrere i 2012 som i 1990. Vi deler ofte familieinnvandrere i to grupper; de som kommer for å gjenforenes med familie og de som
kommer for å etablere familie. I perioden har seks av ti familieinnvandrere
kommet for å gjenforenes med familie i Norge, fire av ti for å etablere familie. Det
er særlig antallet familiegjenforeninger som har økt etter tusenårsskiftet, først og
fremst på grunn av den økte arbeidsinnvandringen fra nye EØS-land. Antallet
familieetableringer har vært stabilt.
Flertallet som kommer gjennom å etablere familie, gifter seg med personer som
ikke er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. Syv av ti av de som
kommer for å gifte seg med personer uten innvandrerbakgrunn er kvinner.
Antallet som kommer for å etablere seg med norskfødte med innvandrerforeldre er
lavt, i underkant av 200 årlig etter årtusenskiftet, dette til tross for at det blir stadig
flere ugifte voksne i denne kategorien. Omtrent halvparten av disse har kommet til
norskfødte med pakistansk bakgrunn. Antallet familieetableringer har ikke økt i
takt med at det er blitt flere unge ugifte norskfødte med pakistanske foreldre.
At familieetableringene blant unge norskfødte med innvandrerforeldre ikke øker,
henger sammen med at det er blitt mindre vanlig å gifte seg i ung alder blant
norskfødte med innvandrerforeldre, samt at de som gifter seg oftere finner ektefelle
i Norge. I 1998 var 28 prosent av norskfødte med pakistanske foreldre i alderen 21-
23 år gift. I 2013 var andelen sunket til 8 prosent.
Mange innvandrere fra asiatiske og afrikanske land finner ektefelle fra samme land
som seg selv, og gifter seg med noen bosatt i utlandet. Dette gjelder også norskfødte barn av innvandrere som har giftet seg til nå, dvs. at de finner ektefelle fra
samme opprinnelsesland som foreldrene.
Blant innvandrere er det i de fleste grupper færre skilsmisser der begge har
bakgrunn fra samme verdensregion enn det er for hele befolkningen sett under ett,
med unntak av par fra Afrika. Andelen skilsmisser er gjennomgående høyere i
ekteskap der den ene parten er innvandrer og den andre ikke, særlig i ekteskap der
mannen har innvandret.
Det er lite vi kan si om skilsmisser blant norskfødte med innvandrerforeldre da
mange fortsatt er unge og få har vært gift lenge. Det store flertallet har kun vært
gift i mindre enn syv år i perioden vi ser på her (2008-2012), rundt 80 prosent. Av
disse var 2 prosent skilt.
Det kom i alt 52 800 innvandrere til landet i perioden 2003-2005, som fortsatt bor
her. Til sammen har 6 600 av disse fått familiegjenforening, det vil si i underkant
av 13 prosent. Et generelt trekk er at kvinner får raskere familiegjenforening enn
menn, og blant dem som har fått familiegjenforening, får de med høy utdanning
raskere gjenforening enn dem med lav eller ingen utdanning. Arbeidsinnvandrere
får raskest familiegjenforening, og det gjelder særlig innvandrere fra land i EU.