Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst

Abstract

Denne rapporten analyserer og tallfester konsekvensene av at veksten i norsk økonomi frem til 2060 blir mindre ”materialistisk”, i den forstand at noe av produktivitetsveksten i økonomien tas ut i form av kortere arbeidstid i stedet for materielt forbruk. Konkret studeres konsekvensene for bl.a. forbruk og offentlige finanser av en jevn nedgang i den gjennomsnittlige arbeidstiden for alle sysselsatte med 0,5 prosent hvert år fra og med 2015 til og med 2058. Da har antall timer i en fulltidsarbeidsdag falt fra 7,5 timer til 6 timer. Det er først og fremst to konsekvenser av denne sterkere prioriteringen av fritid som analyseres: 1. Hva vil dette koste i form av lavere privat forbruk per innbygger? 2. Hvor mye må den gjennomsnittlige skattebyrden øke hvis dagens velferdsordninger skal videreføres uten å bryte handlingsregelen for bruk av petroleumsinntektene? Disse spørsmålene besvares ved en generell likevektsmodell for norsk økonomi som tar hensyn til en rekke sammenhenger. Virkningene beregnes ved å sammenligne realistiske vekstbaner for norsk økonomi som bygger på felles forutsetninger med unntak av arbeidstid. Hovedvekten er lagt på en sammenligning av vekstbaner som tar hensyn til pensjonsreformen av 2011, som isolert sett vil øke arbeidstilbudet fremover i forhold til dagens nivå. I vekstbanen med mindre materialistisk vekst kombineres pensjonsreformens insentiver til å jobbe mer med at preferansene for fritid styrkes. Denne banen sammenlignes med en vekstbane hvor preferansene for fritid ikke endres i forhold til i dag. I 2060 vil sysselsettingen og privat forbruk per innbygger være henholdsvis 21 prosent og 32 prosent lavere enn i en vekstbane uten arbeidstidsforkortelse. Selv med en så sterk arbeidstidsforkortelse vil det reelle private forbruket per innbygger i 2060 likevel være nær det dobbelte av dagens nivå. Dette skyldes i all hovedsak at arbeidsproduktiviteten er forutsatt å vokse med 2 prosent per år i privat sektor og 0,5 prosent per år i offentlig sektor. Rapporten presenterer også anslag fra andre analyser på hvordan pensjonsreformen alene vil bidra til å øke sysselsettingen og forbruket fra dagens nivå. Selv om disse effektene isolert sett er relativt sterke på lang sikt, er bidraget til veksten i forbruksmuligheter lite sammenlignet med den akkumulerte effekten av nær 50 års produktivitetsvekst. Selv uten arbeidstidsforkortelse må skattesatsene i 2060 være høyere enn i dag for å kunne videreføre dagens offentlige velferdsordninger, herunder det nye pensjonssystemet, innenfor handlingsregelens ramme. Lavere arbeidsinnsats reduserer nesten alle skattegrunnlagene utenom statens petroleumsinntekter. Når mindre materialistisk vekst skal kombineres med videreføring av dagens velferdsstat, må derfor den nødvendige økningen i skattesatser bli betydelig sterkere. Vi har ikke tatt stilling til hvilke skattesatser som øker. Men vi har illustrert størrelsesordenen på den nødvendige økningen ved åberegne hvordan den påvirker summen av arbeidsgiveravgiften og personskattene på inntekt og formue. I 2010 utgjorde disse skattene vel 37 prosent av summen av husholdningenes inntekter og arbeidsgiveravgiften. Uten arbeidstidsforkortelse er det rom for å senke denne andelen til ca. 30 prosent i årene 2016 – 2029 før suksessive skatteskjerpelser øker den til nær 40 prosent i 2060. Når arbeidstiden reduseres, øker denne andelen til 50 prosent samme år.