Pressvirkninger i norsk økonomi av økte samferdselsinvesteringer. Beregninger med den makroøkonomiske modellen MODAG

Abstract

Denne rapporten presenterer kvantitative anslag for hvordan økt etterspørsel i form av offentlige samferdselsinvesteringer påvirker ”presset” i økonomien. Det forusettes at den offentlige ressursbruken ikke reduseres på andre områder, slik at investeringsøkningen innebærer mer ekspansiv finanspolitikk. Beregningene som gjøres med SSBs makroøkonomiske modell MODAG, tar utgangspunkt i en bane for norsk økonomi hvor nivået på offentlige samferdselsinvesteringer kan assosieres med ”dagens nivå”. Med dette utgangspunkt studeres virkningene på økonomien av fire ulike scenarioer som alle innebærer permanente økninger i offentlige samferdselsinvesteringer. I hvert av scenarioene er økningen den samme i forhold til nivået i referansebanen i alle år, målt i faste priser. Målt i forhold til BNP Fastlands-Norge i 2013 tilsvarer økningene impulser på 0,2 til 2,0 prosent. Beregningene gjøres under to ulike forutsetninger om det initale ”presset” i økonomien, med ledighetsrater på henholdsvis 2,5 og 4,0 prosent. Med den minste økningen i samferdselsinvesteringen på 4,7 milliarder 2013-kroner (0,20 prosent av BNP Fastlands-Norge i 2013), øker BNP Fastlands-Norge det første året med 0,14 prosent. I det sjette året er virkningen 0,20 prosent med utgangspunkt i en referansebane med den lave ledigheten (2,5 prosent) og 0,17 prosent med utgangspunkt i en situasjon med den høyere ledigheten på 4,0 prosent. Virkningen gjennom ekstra økt konsum i husholdningene fra en sterkere effekt på lønna med utgangspunkt i referansebanen med lav ledighet, mer enn oppveier den ekstra sterke effekten fra reduksjonen i nettoeksporten fra svekkelsen i kostnadsmessig konkurranseevne. Ledighetsraten er redusert med 0,02 prosentpoeng. Lønnsnivået er da økt med henholdsvis 0,19 prosent (initialt høyt press) og 0,13 prosent (initialt lavt press). Nettoeksporten er redusert med henholdsvis 0,17 og 0,14 prosentpoeng, målt som andel av BNP Fastlands-Norge. Pengemarkedsrenta er i følge beregningene økt med 0,06 prosentpoeng, uavhengig av referansebane. Virkningene av de ulike impulsene er nær proporsjonal med impulsenes størrelse. Den største økningen i samferdselsinvesteringene er litt mindre enn 10 ganger større enn den minste økningen, men fører bare til litt mer enn 10 ganger større effekter. Med en spesielt sterk økning i jernbaneinvesteringene slik at den samlete impulsen kommer opp i 45,5 milliarder 2013-kroner, øker BNP det første året med 1,44 prosent, mens arbeidsledighetsraten reduseres med vel 0,3 prosentpoeng. I det sjette året er BNPvirkningen kommet opp i 2,10 prosent med utgangspunkt i en referansebane med den lave ledigheten og 1,35 prosent med utgangspunkt i en situasjon med den høyere ledigheten. Nedgangen i ledighetsraten er redusert til knappe 0,2 prosentpoeng. Lønnsnivået er da økt med henholdsvis 2,00 prosent og 1,35 prosent, mens pengemarkedsrenta er økt med henholdsvis 0,60 prosentpoeng og 0,55 prosentpoeng. Virkningene er kraftigst med utgangspunkt i referansebanen med den laveste ledigheten. Etter 20 år er BNP-virkningene litt redusert, til 1,96 prosent med utgangspunkt i referansebanen med lav ledighet og 1,81 prosent med høy. Med utgangspunkt i referansebanen med høyt press, fortsetter pengemarkedsrenta å øke og er i 2032 blitt 0,90 prosentpoeng høyere enn i referansebanen, mens økningen med utgangspunkt i den andre banen er kommet ned i 0,42 prosentpoeng. Lønnsnivået er steget med henholdsvis 6,49 og 3,49 prosent. Nettoeksporten var da blitt redusert tilsvarende henholdsvis 2,35 og 1,45 prosentpoeng av BNP Fastlands-Norge. I et kort- og mellomlangsiktig perspektiv kan pressvirkningene oppfattes som relativt moderate, selv med den største økningen i samferdselsinvesteringene. Hvis man i utgangspunktet er bekymret for at presset i økonomien er for høyt, som vil være tilfellet i en vedvarende situasjon med bare 2,5 prosents ledighet, vil enhver økning av presset kunne oppfattes som kraftig, ved at situasjonen blir ”ytterligere presset”. Man kan også gjøre tilsvarende analyser med utgangspunkt i økte bevilgninger til mange andre formål, og komme fram til samme resultat; at de enkeltvis vil øke presset i økonomien ganske beskjedent. Summen av dem vil derimot kunne innebære en kraftig økning i presset i økonomien. Hvis man i utgangspunktet er bekymret for langsiktige offentlige finanser, er tiltaket isolert sett også et skritt i feil retning. Det må understrekes at slike modellberegninger er usikre. Modellen som er brukt er en makromodell, som neppe kan fange opp alle flaskehalsproblemer knyttet til sterk ekspansjon i enkelte spesielle deler av næringslivet og kanskje også i spesielle regioner.