Konsekvenser av Energieffektiviseringsdirektivet i Norge. Energieffektiviseringsforpliktelser og kraftbalanse

Abstract

Denne rapporten gir en kort oversikt over deler av EUs Energieffektiviseringsdirektiv (heretter kalt EED), og presenterer beregninger av noen konsekvenser av å implementere direktivet i Norge. Et viktig formål med EED er å følge opp målet om 20 prosent energieffektivisering (for EU samlet) innen 2020. EED supplerer allerede eksisterende virkemidler (for eksempel avgifter, byggestandarder, osv.) som påvirker energibruken og incentivene til energieffektivisering. EED inneholder ikke noen mål for samlet energieffektivisering for enkeltland, men det inneholder likevel noen få konkrete mål og tiltak. Et konkret tiltak er energieffektiviseringsforpliktelser som i utgangspunktet skal gjelde for energisalgs- og distribusjonsselskaper. Salgs- og distribusjonsselskapene er forpliktet til å sørge for energieffektivisering tilsvarende 1,5 prosent av årlig salg til sluttbrukere (målt i forhold til gjennomsnittlig energisalg i 3-års-perioden 2010-2012) i hvert år i perioden 2014-2020. Direktivet åpner imidlertid for at tilsvarende energieffektivisering kan nås på annet vis enn å gjøre energiselskapene ansvarlige for det, og forpliktelsene kan justeres noe (både nivået og hvilke sektorer som er inkludert). SSBs beregninger viser at i basisalternativet blir sluttforbruket av energi 23 TWh (10 prosent) lavere enn i referansebanen i 2020, mens i tilfelle med minimum energieffektivisering (når bl.a. transportsektoren er utelatt) blir sluttforbruket 14 TWh lavere enn i referansebanen. Kraftproduksjon fra fornybare energikilder i Norge og Sverige er forventet å øke med 26,4 TWh fra 2012 til 2020 som følge av det felles sertifikatmarkedet. SSB har beregnet at med uendrede priser vil kraftproduksjonspotensialet være 21-23 TWh høyere enn etterspørselen innenlands i 2020, avhengig av hvordan energieffektiviseringsforpliktelsene i EED vil bli implementert. Hvis økt tilbud fører til lavere priser, vil det stimulere til økt etterspørsel, noe som vil gjøre energieffektiviseringen vanskeligere. Pålagte energieffektiviseringstiltak leder i første omgang til lavere kraftetterspørsel og lavere priser som igjen motvirker energieffektiviseringen. Energieffektivisering vil imidlertid bidra til å nå fornybarmålet: fornybarandelen er beregnet til å bli 73 prosent i 2020 i basisalternativet, godt over Norges forpliktelse på 67,5 prosent. Energieffektiviseringsforpliktelsene berører hovedsakelig sluttbrukersiden. Det overordnede målet for EU er imidlertid formulert som en reduksjon i primær energibruk (som også omfatter forbruket i energiproduserende næringer). Når man gjennomfører minst mulig tiltak på sluttbrukersiden, må man gjennomføre desto større tiltak hos andre sektorer (dvs. energiproduserende næringer) for å kunne oppnå det overordnede målet. Her er Norge i en særstilling, siden olje- og gassutvinning er en stor og energikrevende næring som produserer hovedsakelig for eksport. Et annet særtrekk er at nesten all elektrisitet i Norge produseres vha. vannkraft. I EU er det kraftproduksjon, som i stor grad er basert på fossile brensler, den dominerende energinæringen, og tilbudssidetiltak i EED er først og fremst myntet på termiske kraftverk. Vi har beregnet at med 23 TWh reduksjon i sluttforbruket i forhold til referansebanen (basisalternativet nevnt ovenfor) gjenstår det fortsatt 42 TWh for å nå (det hypotetiske) målet på 20 prosent lavere primær energibruk i 2020. Dette tilsvarer omtrent like mye som det brukes av gass i olje- og gassutvinning årlig, eller et scenario der energibruken i alle sektorer i snitt avtar med 2,4 prosent årlig fra 2014 til 2020. Det er verdt å merke seg at direktivet åpner for kostnadseffektiv oppnåelse av målene. Blant annet kan energieffektiviseringsforpliktelsene erstattes av et fond der det settes inn et årlig beløp tilsvarende investeringene som er nødvendige for å nå forpliktelsene. Fondet kan da brukes til andre hensiktsmessige tiltak for å oppnå målet. Det er mulig at Enova-fondet kan oppfylle denne rollen i Norge. I tilfelle implementering av direktivet i Norge er det viktig at man bruker muligheten til å velge virkemidler som utløser de mest kostnadseffektive tiltakene.