Fattigdomsdynamikk blant innvandrere. En empirisk analyse for perioden 1993-2011

Abstract

 Det har vært store endringer i den demografiske sammensetningen av innvandrere over perioden 1993-2011. Likevel finner vi at andelen fattige i innvandrerbefolkningen har holdt seg nokså stabil i årene 1993-2011. Det er kun blant innvandrere fra Øst-Europa vi finner en betydelig nedgang i andelen fattige over denne perioden.  Andelen fattige blant innvandrere avtar med botiden i Norge, og for flere av gruppene halveres andelen fattige over de første fem årene de er bosatt i Norge. Etter de først fem årene stabiliserer andelen fattige seg på rundt 12-20 prosent blant innvandrere fra Asia, Afrika, og Sør-Amerika, rundt 5-10 prosent blant innvandrere fra Øst-Europa, og rundt 3-5 prosent blant innvandrere fra VestEuropa, Nord-Amerika, og Oseania.  Endringene i andelen fattige over tid kan dekomponeres i endringer som skyldes utviklingen i andelen som går inn i fattigdom og utviklingen i andelen som går ut av fattigdom. Våre anslag viser at andelen som blir værende i fattigdom i to påfølgende år er på ca. 55-60 prosent blant innvandrere fra Asia, Afrika, og SørAmerika, mens innstrømningsraten ligger på ca. 6-10 prosent. For personer uten innvandrerbakgrunn er den tilsvarende andelen som blir værende i fattigdom på ca. 40 prosent, mens innstrømningsraten ligger på ca. 1 prosent.  Våre resultater tyder på at det er en betydelig grad av tilstandsavhengighet i fattigdom blant innvandrere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika, estimert til å være mellom 20,3 og 26,8 prosent. Disse estimatene innebærer at hvis en gruppe med tilfeldig valgte innvandrere blir fattige ett år vil dette i seg selv øke deres sannsynlighet for å være fattige det påfølgende året med 20,3 til 26,8 prosentpoeng.  Våre resultater for såkalte referansegrupper trukket fra den øvrige befolkningen slik at fordelingen av observerbare kjennetegn som alder, kjønn, og utdanning for en slik gruppe er lik fordelingen av disse kjennetegnene i en innvandrergruppe, viser at forskjeller i fordeling av de observerbare kjennetegnene i nokså liten grad bidrar til forskjeller i tilstandsavhengigheten mellom gruppene.