Introduksjonsordningen i kommunene. En sammenligning av kommunenes resultater

Abstract

Dette prosjektet er det første forsøket i Norge på å utarbeide vektede resultater av introduksjonsprogrammet i norske kommuner. Analysen er et skritt i arbeidet med å fremskaffe kunnskap om hva som påvirker resultater i arbeidet med introduksjonsordningen. Analysen tar for seg alle flyktninger som har hatt rett og plikt til introduksjonsprogrammet i den tiden ordningen har eksistert. Populasjonen er hentet fra Nasjonalt introduksjonsregister og består av 20 332 personer. Av disse har 90 prosent fått bosetting i Norge i perioden 2007–2011, resten i 2006 eller tidligere. Majoriteten av flyktningene kommer fra Eritrea, Somalia, Afghanistan og Irak. Vi ser her på varigheten fra en flyktning blir bosatt i en kommune til han/hun kommer i arbeid eller utdanning. Her regnes det som arbeid dersom man er registrert med et hovedarbeidsforhold i minst tre påfølgende måneder, samtidig som arbeidstid per uke er minst ti timer. Fordi mange flyktninger kan ha kommet i arbeid eller utdanning uten å ha vært innom hele eller deler av introduksjonsprogrammet, vil analysen se på effekten av kommunenes integreringsarbeid generelt, ikke bare effekten av programmet. Ved hjelp av en forløpsmodell (Cox-regresjon), finnes en forventet varighet for hver flyktning, gitt karakteristika ved personen og bosettingskommunen. Ved å aggregere resultatene fra forløpsmodellen opp til kommunenivå, kan man sammenligne en kommunes resultater med hva den samme kommunen – med sine flyktninger og forutsetninger – burde forventes å oppnå. Dette gir en benchmarkingindikator som kan brukes til å rangere kommuner. Datamaterialet viser store ulikheter mellom kommunene. For de 82 kommunene vi kan lage benchmarkingindikator for, finner vi en maksimal forskjell på 22 måneder når vi ser på gjennomsnittlig observert varighet fra bosetting til arbeid eller utdanning. De forventede varighetene for flyktningene i populasjonen viser at det er klare forskjeller mellom ulike grupper. For eksempel bruker kvinner gjennomgående lengre tid enn menn før de kommer seg i arbeid eller utdanning. Men det viser seg at slike forskjeller bare i liten grad kan forklare de observerte forskjellene mellom kommunene. De «beste» kommunene har en tendens til å være best, og de «dårligste» kommunene har en tendens til å være dårligst, også når vi korrigerer for variable som går på flyktingenes kjennetegn og kommunens forutsetninger. Det kan tenkes at andre variable kan bidra til å forklare mer av forskjellen i resultater mellom kommunene. Dette kan være variable som går mer spesifikt på lokale forhold i kommunen. Dessverre kan denne type variable være vanskelig å definere presist, samtidig som datagrunnlaget er heller dårlig. Analysen danner utgangspunkt for å se nærmere på forskjeller mellom kommunene, hvilke andre forhold som forklarer de lokale variasjonene, og hva som kjennetegner de «mest effektive» kommunene. Dette kan bidra til å identifisere tiltak som er overførbare til andre kommuner.