Virkninger av økt etterspørsel fra petroleumsvirksomheten og økt bruk av oljepenger 2003-2012

Abstract

I løpet av 2003 ble nedgang snudd til oppgang i norsk økonomi, blant annet som følge av stigende oljepriser. En viktig kanal for petroleumsvirksomhetens påvirkning av norsk økonomi, er næringens etterspørsel i form av arbeidskraft, realkapital og produktinnsats. Fra slutten av 1990-tallet økte oljeprisen og bidro til at fallet i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten i årene 1999-2002 snudde til kraftig oppgang. Den økende og etter hvert høye oljeprisen bidro til at myndighetenes oljeinntekter ble større. I 2001 ble det bred tilslutning i Stortinget for en regel for eksplisitt innfasing av ”oljepenger” i norsk økonomi. Til tross for finanskrise og den påfølgende kraftigste internasjonale konjunkturnedgangen siden annen verdenskrig, har norsk økonomi i årene 2003 til 2012 gjennomgående vært preget av relativt høy vekst og lav arbeidsledighet sammenliknet med andre land. Denne studien tar sikte på å tallfeste hva den økte etterspørselen fra petroleumsvirksomheten og den økte bruken av ”oljeinntekter” over offentlige budsjetter har betydd for en del makroøkonomiske størrelser i siste tiårsperiode. Studien viser at disse to ekspansive impulsene hver for seg har betydd om lag like mye for norsk økonomi. Ifølge beregningene kan en femdel av veksten i BNP Fastlands-Norge fra 2002 til 2012 tilskrives disse to forholdene. Uten disse ville den gjennomsnittlige, årlige veksten i BNP Fastlands-Norge vært 2,2 prosent, ikke 2,8 prosent, slik den faktisk ble. Betydningen for samlet sysselsetting er noe større: 105 000 av økningen på nærmere 345 000 personer kan tilskrives økningen i både etterspørselen fra petroleumsvirksomheten og oljepengebruken. Beregningene er utført med Statistisk sentralbyrås kvartalsmodell KVARTS. I denne modellen fungerer hele industrien som frontfaget i lønnsdannelsen. Lønnsnivået i hele økonomien bestemmes i hovedsak dels av lønnsomheten i industrien, dels av presset i arbeidsmarkedet. Høyere aktivitet i petroleumsvirksomheten påvirker både lønnsomheten i industrien og presset i arbeidsmarkedet. Via likevekstmekanismer i lønnsdannelsen øker dermed lønningene både i industrien og i resten av økonomien. Offentlig pengebruk på sin side har normalt liten direkte effekt på industriens lønnsomhet, utover via presset i arbeidsmarkedet. Derfor har aktivitetsøkningen i petroleumsvirksomheten bidratt langt mer til den generelle lønnsveksten enn økningen i oljepengebruken. Impulsene fra petroleumsvirksomheten direkte og gjennom offentlige budsjetter har gitt betydelige gevinster i form av blant annet mer konsum, høyere lønn og lavere arbeidsledighet. Samtidig har begge impulsene vært med på å svekke den kostnadsmessige konkurranseevnen, ved at timelønnskostnadene har blitt høyere og valutakursen sterkere enn de ellers ville vært. Dette har resultert i at aktiviteten i andre konkurranseutsatte virksomheter enn de som primært er rettet mot petroleumsvirksomheten, er blitt lavere enn de ellers ville vært. Det innebærer nok at norsk økonomi er blitt mindre variert og isolert sett mindre motstandsdyktig for negative konjunktursjokk. På den annen side har den høye sparingen på statens hånd bidratt til å gjøre finanspolitikken meget robust, noe vi ikke minst opplevde under og i etterkant av finanskrisen. Mens finanspolitikken i andre land etter hvert har bidratt til å forsterke nedgangen, har norske myndigheter kunnet stimulere økonomien i den verste nedgangsperioden uten å måtte reversere politikken i etterkant. Den økte rikdommen som større oljeinntekter representerer, gjør at vi etterspør flere varer og tjenester til både offentlig og privat forbruk. Ettersom en del av tjenestene stammer fra skjermet sektor – produkter som ikke kan importeres fra utlandet – er det nærmest en uunngåelig konsekvens at ressurser overføres fra tradisjonelle konkurranseutsatte næringer til både petroleumsrelaterte næringer og til næringer som dekker den økte etterspørselen av skjermede produkter. Noe av den økte arbeidskraftsetterspørselen dekkes også av økt yrkesaktivitet og arbeidsinnvandring. Ifølge beregningene bidro de to impulsene til å øke arbeidstilbudet med 55 000 personer fram til utgangen av 2012. Denne veksten henger da dels sammen med økt yrkesdeltakelse og dels at innvandringen ifølge beregningene samlet sett økte med nærmere 25 000 personer i forhold til det som ellers hadde vært tilfellet.