Konkurranseutsatte næringer i Norge

Abstract

En inndeling av økonomien i konkurranseutsatt og skjermet sektor (K- og S-sektor) er et sentralt element i mange makroøkonomiske sammenhenger, ikke minst når det gjelder å forklare lønnsdannelsen. I teorien trekkes det et skarpt skille mellom Knæringer og S-næringer. Dette skillet er ikke alltid lett å se i praksis. I denne studien redegjør vi for en del forhold som vi mener er relevante for å identifisere næringer i Norge som kan betegnes som konkurranseutsatte (K-næringer) og som til sammen utgjør det vi kaller K-sektor. Utgangspunkt er at tilnærmet alle næringer på et eller annet vis er utsatt for konkurranse fra utlandet, men i varierende grad. I rapporten går vi nærmere inn på hvordan vi operasjonaliserer begrepet konkurranseutsatthet. Vi har valgt å gjøre dette ut fra andelen av næringenes verdiskapning som går til eksport og på importandelene i innenlandsk anvendelse av næringenes hovedprodukter. Når næringens ”konkurranseutsatthet” er over en viss grense, klassifiseres den som en Knæring. Næringer som ikke er klassifisert som K-næringer, oppfattes som del av Ssektor. Vi deler også K-næringene inn i følgende undergrupper: • Ressursbaserte næringer • Leverandørnæringer til utvinningsnæringen • Ikke-stedbundne næringer Med ”ikke-stedbundne næringer” menes de som ikke har annen forankring til norske produksjonsfaktorer enn arbeidskraften. Utvinning av olje og gass står alene for om lag halvparten av norsk eksport, og utvinningsnæringen er dermed svært dominerende blant næringene vi klassifiserer som konkurranseutsatte. Blant de øvrige K-næringene står industrien sentralt, og det er bare én industrinæring – Trykking og reproduksjon av innspilte opptak – som vi ikke regner som konkurranseutsatt. Rørtransport, Tjenester i tilknytning til utvinning, Bergverksdrift, Skogbruk, Fiske, fangst og akvakultur og Utenriks sjøfart utgjør resten av K-næringene. Med utgangspunkt i denne klassifiseringen ser vi på status og utvikling i K-sektor i Norge ved hjelp av noen sentrale økonomiske indikatorer. Analysen er basert på årlige nasjonalregnskapstallene som var tilgjengelige sommeren 2013 for tidsrommet fra 1970 til 2012. Hovedvekten legges på utviklingen på 2000-tallet og for fastlandsnæringene. I 2012 sysselsatte K-næringene 14 prosent av alle sysselsatte personer i Norge. Næringer som i stor grad baserer seg på leveranser til utvinningsnæringen stod for 3 prosent, andre næringer direkte og indirekte basert på naturressurser stod for 5 prosent, mens det man kan kalle ikke-stedbundne næringer stod for 6 prosent. Utenriks sjøfart er her regnet som en ikke-stedbunden næring. De fastlandsbaserte ikke-stedbundne næringene, alle industrinæringer, stod for vel 4 prosent av den samlede sysselsettingen. Den økonomiske veksten i de konkurranseutsatte fastlandsbaserte næringene har i perioden etter 2000 vært relativt lik andre markedsrettede næringer, om enn med en litt lavere vekst. Den gjennomsnittlige årlige veksten i bruttoproduktet i Knæringene var 2,6 prosent mot 3,1 prosent i de øvrige. Aktivitetsutviklingen i de ikke-stedbundne næringene ligger samlet sett tett opp til k-sektor samlet, mens naturressursbaserte næringer har vokst mindre og leverandørvirksomheten mer. Lønnsomheten, målt som driftsresultatets andel av faktorinntekten, utviklet seg i det samme tidsrommet på en liknende måte som aktiviteten. Lønnsomheten er bedret både i konkurranseutsatt og annen markedsrettet virksomhet. Den sterkeste bedringen er i de utekonkurrerende, ikke-stedbundne næringene og i leverandørvirksomheten. Lønnsomheten i næringer basert på naturressurser er svært syklisk, men har i perioden gjennomgående falt. Økningen i gjennomsnittlig timelønnskostnad fra 2000 til 2012 var noe høyere i de fastlandsbaserte konkurranseutsatte næringene enn i øvrig markedsrettet virksomhet på fastlandet. Med unntak av én leverandørnæring, Tjenester i tilknytning til utvinning, som hadde en relativt høy lønnsvekst, er det ikke høyere lønnsvekst i leverandørvirksomheten enn i de andre konkurranseutsatte næringene samlet.