Et regionalt perspektiv på fattigdom
Journal article
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/178578Utgivelsesdato
2003Metadata
Vis full innførselSamlinger
Originalversjon
Økonomiske analyser, Årg. 22, nr 4 (2003), S. 28-39Sammendrag
De tradisjonelle fattigdomsstudiene i Norge og OECD-landene er basert på landsspesifikke inntektsgrenser
for fattigdom. Inntektene er da justert for kjøpekraftsfordelene ved å tilhøre et stort hushold med flere
inntektstakere framfor et lite hushold med én inntektstaker. Inntektene og fattigdomsgrensene er imidlertid
ikke justert for geografiske levekostnadsforskjeller. Geografiske kostnadsforskjeller medfører at personer
som lever i økonomiske pressområder trenger høyere inntekter enn personer som lever i områder med lave
levekostnader, dersom inntektene skal kunne finansiere samme kvantum av varer og tjenester. De
tradisjonelle fattigdomsstudiene med landsspesifikke fattigdomsgrenser vil derfor underestimere antall
fattige i områder med høye levekostnader og overestimere antall fattige i områder med lave levekostnader. I
denne studien benytter vi både landsspesifikke og regionspesifikke fattigdomsgrenser, der regionene består
av kommuner som er gruppert etter boligpriser og geografisk tilhørighet. Basert på en slik tilnærming viser
resultatene på grunnlag av data fra 2001 at det er store geografiske variasjoner i anslaget på andelen
fattige, både på fylkesnivå og kommunenivå. Oslo er det fylket i landet som har den høyeste andelen
fattige, uavhengig om vi benytter en region- eller landsspesifikk fattigdomsgrense. Ved å benytte
regionspesifikke fattigdomsgrenser reduseres andelen fattige i alle fylker utenom Akershus og Oslo, sett i
forhold til det vi finner ved å bruke en felles fattigdomsgrense for hele landet.