Selveiernes boligkonsum og vekt i KPI. Estimeringer og diskusjon av metode

Abstract

I beregningen av konsumprisindeksen (KPI) benyttes vekter for å veie sammen prisendringer for ulike varer og tjenester, blant annet boligkonsum. Boligkonsum kan ikke observeres, men må beregnes for eksempel ved hjelp av husleie. Vekten for leietakernes husleie beregnes på grunnlag av observerte husleier fra Forbruksundersøkelsen. Vekten for husleie for selveierne kan ikke baseres direkte på observerte tall og beregnes i KPI på grunnlag av data fra Leiemarkedsundersøkelsen (LMU) og bruk av leieekvivalensprinsippet. Dette prinsippet bygger på en forutsetning om at prisen på tjenestestrømmen fra egen bolig tilsvarer den husleien boligeieren eller andre måtte betalt for å leie en slik bolig. Dagens metode for beregning av vekt for selveiernes boligkonsum bygger på en enkel sammenheng mellom husleie og forklaringsfaktorer for husleien. Formålet med denne rapporten er å undersøke hvor stor betydning det har for vekten at alternative modeller legges til grunn og om det er grunnlag for å endre metode gitt at man holder fast ved leieekvivalensprinsippet. Det estimeres først en best mulig sammenheng mellom husleie og ulike forklaringsfaktorer. Deretter benyttes denne sammenhengen til å anslå selveiernes ”husleie”. Gjennomsnittlig beregnet husleie for selveierne som andel av gjennomsnittlig total forbruksutgift gir anslag på vekten for denne boligkomponenten i KPI. Resultatene fra analysen varierer med hvilken modell som estimeres. Vektanslagene basert på de to alternative modellene som presenteres skiller seg imidlertid lite fra det anslaget for 2006 som er benyttet i vekten for boligkonsumet i KPI fra august 2007. Ved forandringer i boligmarkedet over tid kan resultatene variere mer med modellvalg, og da vil det være viktigere å ha modeller som fanger opp heterogenitet mellom husholdningene, slik de alternative modellene gjør.