Bofaste og flyttere. En kohortanalyse av ungdomskull fra de var 15 til 35 år
Report
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3077618Utgivelsesdato
2023-05Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Rapporter / Reports (SSB) [1690]
Sammendrag
Kohorter med ungdommer som var 15 år i perioden 1978-2002 blitt fulgt fram til 35-års alder. Vi har
tatt utgangspunkt i en metode for analyse av flyttinger utviklet av Kjetil Sørlie (Sørlie, 2003). Hvem
har blitt boende? Hvor mange av dem som har flyttet ut, har flyttet tilbake? Og de som ikke har
flyttet hjem igjen, hvor har de havnet?
Hovedtrekkene i flyttehistoriene til ungdom på vei til «ferdig etablert», er som de var i de analysene
Kjetil Sørlie gjorde på begynnelsen av 2000-tallet, men det er også noen endringer. Endringene er
imidlertid langsomme, og den store graden av stabilitet i mønstrene er kanskje mer påfallende enn
de endringene som har vært? Konsekvensene av år etter år med samme type utvikling – med
kontinuerlig flytting fra distriktene til sentrale strøk – er likevel svært urovekkende for distriktene. I
1978 bodde det 5 000 15-åringer i kommuner med sentralitetsklasse 6 og i 2023 var det 2 600.
Andelen bofaste er lavest i de minst sentrale kommunene, og få av dem som har flyttet ut av disse
kommunene har flyttet tilbake. Forskjellene mellom kjønnene er imidlertid til dels store, noe som
sannsynligvis henger sammen med utdanningsnivå: Betraktelig flere kvinner enn menn har høyere
utdanning, og de med høy utdanning har et mer sentralisert flyttemønster enn de med lavere
utdanning. Uansett grunn er det i hvert fall flere bofaste menn enn kvinner.
Av de som har tatt høyere utdanning, har likevel mennene et mer sentraliserende flyttemønster enn
kvinnene. For de med utdanning på videregående nivå eller lavere er det motsatt, altså har kvinnene
et mer sentraliserende flyttemønster. I en rangering av flytting etter utdanningsnivå og kjønn, har
menn med kort utdanning det minst sentraliserende flyttemønsteret. Deretter følger kvinner med
kort utdanning, fulgt av kvinner med høyere utdanning. Og det mest sentraliserende flyttemønsteret
har menn med høyere utdanning.
Siden det alt i alt er flere kvinner enn menn som har flyttet ut av oppvekstkommunen, er det også
noen flere kvinner enn menn som har flyttet tilbake igjen, og flere kvinner som har flyttet inn i andre
kommuner. På landsbasis har det vært en liten økning i tilbakeflytting for alle sentralitetsnivå
unntatt sentralitet 6. For landet som helhet har andelen som bodde i oppvekstkommunen som 35-
åringer sunket, for så å stabilisere seg på ca. 50 prosent. Sentralitet 5 og 6 ligger imidlertid betydelig
under, med henholdsvis 45 og 35 prosent.
Det er store forskjeller i andel som har flyttet innenfor sentralitetsnivåene. Av de som har vokst opp i
kommuner med sentralitet 1, bodde ca. 20 prosent i en annen kommune med sentralitet 1 da de var
35 år gamle. I sentralitet 4, 5 og 6 var andelen på 5-7 prosent. Folk som flytter fra de minst sentrale
kommunene, flytter altså i mye større grad til mer sentrale kommuner når de først flytter.
Det er betydelige forskjeller i andel utflyttere etter sentralitet, men det som har virkelig stor
betydning, er hvor folk flytter til. Og flyttestrømmene går hovedsakelig til de mest sentrale delene av
landet, til kommuner med sentralitet 1, 2 og 3.
Forholdet mellom flyttebalanse – den totale virkningen av flyttinger – og sentralitet, er entydig. I
kohortene fra 1998 til 2002 samlet, hadde kommunene med sentralitet 1 økt sin beholdning
innenfor kohortene til 140 prosent over det opprinnelige antallet 15-åringer da disse var blitt 35 år
gamle. Samtidig hadde kommunene med sentralitet 5 og 6 krympet med henholdsvis 14 prosent og
28 prosent. Hvis innvandrerne holdes utenfor, er bildet enda mer dystert. Kommunene med
sentralitet 5 hadde minket med nesten en tredjedel i forhold til antallet som vokste opp der, og
kommunene med sentralitet 6 hadde minket med 44 prosent.