Sysselsetting og økonomiske overføringer blant sju ankomstkohorter av innvandrere observert i perioden 1993-2010
Report
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3108861Utgivelsesdato
2014-11Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Rapporter / Reports (SSB) [1689]
Sammendrag
Undersøkelsen viser at sysselsettingen øker over tid for nyankomne innvandrere (i
alder 17-36 år ved ankomst) som blir boende i landet. Etter en innledende periode
av varierende lengde, gjerne rundt ti år, flater veksten ut. Menn i de tidligste
ankomstkohortene (1990 og 1993) kan erfare en viss nedgang i sysselsettingen mot
slutten av observasjonstiden (20 år). Kvinner bruker gjennomgående lengre tid før
sysselsettingen kulminerer, vanligvis på et noe lavere nivå enn menn. Selv om
sysselsettingen blant innvandrere som hovedregel øker med botiden, er det ikke
nødvendigvis ankomstkohortene med lengst botid som har den høyeste sysselsettingen ved utløpet av observasjonsperioden. Fordelen ved lang botid oppveies
etter hvert av ulempen ved høyere alder.
Parallelt til økt sysselsetting med økende botid går tendensen til redusert andel
økonomiske overføringer av samlet inntekt når botiden øker. Vi mener dette er et
vel så relevant mål på graden av økonomisk avhengighet som andelen av målgruppen som mottar en eller flere angitte overføringer i løpet av året. Selv om
sysselsettingen peker nedover de siste observasjonsårene i noen kohorter, øker
overføringer sjelden mer enn noen få prosentpoeng (maksimalt 6-7) på samme tid.
Rapporten følger de utpekte innvandrerkohortene (hver tredje fra 1990 til 2005) til
og med 2010. Dermed får vi med oss noen år på slutten av observasjonsperioden
som preges av økonomiske nedgangstider etter finanskrisen. I denne perioden
(2008-2010) gikk den registerbaserte sysselsettingen blant innvandrere i Norge ned
med 2,6 prosentpoeng (Statistisk sentralbyrå 2009, 2011). Nedgangen i
sysselsettingen de siste observasjonsårene trenger således ikke nødvendigvis å
være et signal om tilbaketrekking fra arbeidslivet grunnet tidlig overgang til alderseller uføretrygd, men kan like gjerne være et konjunkturpåvirket tilbakeslag.
Rapporten «lokaliserer» innvandrere som har hatt problemer med å få innpass på
arbeidsmarkedet og som eventuelt har blitt støtt ut eller selv har trukket seg tilbake
fra arbeidsmarkedet. I tillegg til betydningen av kjønn har vi iakttatt forskjeller
etter innvandringsgrunn og landbakgrunn. Utdanningsinnvandrere - som ikke
flytter etter endt utdanning - og arbeidsinnvandrere oppnår høy sysselsetting, men
utdanningsinnvandrere bruker lengre tid på å komme i arbeid. Flyktninger og
familieinnvandrere har lavere sysselsetting og høyere overføringsandeler enn
arbeids- og utdanningsinnvandrere. Mannlige familieinnvandrere har likevel
gjennomgående høy sysselsetting. Etter landbakgrunn har særlig innvandrere fra
Asia og Afrika en situasjon med lav sysselsetting og høye overføringer. Det kan
likevel være store forskjeller mellom enkeltland innen samme verdensregion.
Nedgang i sysselsettingen etter botid som andre studier har påvist for tyrkiske og
pakistanske innvandrere bosatt før og etter innvandringsstoppen i 1975 (jf.
Bratsberg, Røed og Raaum 2011), gjenfinnes i våre data primært blant menn i
kohortene 1990 og 1993, unntaksvis også 1996. Fenomenet kan iakttas blant menn
fra Øst-Europa i og utenfor EU, Asia og Afrika. Aktuelle enkeltland er BosniaHercegovina, Somalia, Irak, Iran, Vietnam, Sri Lanka, Tyrkia og Pakistan.
Nedgangen i sysselsettingen er likevel ytterst sjelden så stor som blant pakistanske
og tyrkiske innvandrere bosatt før 1975: om lag 40 prosentpoeng i løpet av 20 års
observasjon. En nedgang i denne størrelsesorden finner vi i våre data bare blant
somaliske menn (36 og 39 prosentpoeng). En nedgang i sysselsettingen på om lag
15 prosentpoeng i løpet av 20 år er mer vanlig blant innvandrermenn i våre tidligste
kohorter fra utvalgte verdensregioner og land. Nedgang i sysselsettingen etter botid
forekommer knapt blant kvinnene vi har undersøkt, med mulig unntak for bosniske
og tyrkiske kvinner.