Sysselsetting og økonomiske overføringer blant sju ankomstkohorter av innvandrere observert i perioden 1993-2010

Abstract

Undersøkelsen viser at sysselsettingen øker over tid for nyankomne innvandrere (i alder 17-36 år ved ankomst) som blir boende i landet. Etter en innledende periode av varierende lengde, gjerne rundt ti år, flater veksten ut. Menn i de tidligste ankomstkohortene (1990 og 1993) kan erfare en viss nedgang i sysselsettingen mot slutten av observasjonstiden (20 år). Kvinner bruker gjennomgående lengre tid før sysselsettingen kulminerer, vanligvis på et noe lavere nivå enn menn. Selv om sysselsettingen blant innvandrere som hovedregel øker med botiden, er det ikke nødvendigvis ankomstkohortene med lengst botid som har den høyeste sysselsettingen ved utløpet av observasjonsperioden. Fordelen ved lang botid oppveies etter hvert av ulempen ved høyere alder. Parallelt til økt sysselsetting med økende botid går tendensen til redusert andel økonomiske overføringer av samlet inntekt når botiden øker. Vi mener dette er et vel så relevant mål på graden av økonomisk avhengighet som andelen av målgruppen som mottar en eller flere angitte overføringer i løpet av året. Selv om sysselsettingen peker nedover de siste observasjonsårene i noen kohorter, øker overføringer sjelden mer enn noen få prosentpoeng (maksimalt 6-7) på samme tid. Rapporten følger de utpekte innvandrerkohortene (hver tredje fra 1990 til 2005) til og med 2010. Dermed får vi med oss noen år på slutten av observasjonsperioden som preges av økonomiske nedgangstider etter finanskrisen. I denne perioden (2008-2010) gikk den registerbaserte sysselsettingen blant innvandrere i Norge ned med 2,6 prosentpoeng (Statistisk sentralbyrå 2009, 2011). Nedgangen i sysselsettingen de siste observasjonsårene trenger således ikke nødvendigvis å være et signal om tilbaketrekking fra arbeidslivet grunnet tidlig overgang til alderseller uføretrygd, men kan like gjerne være et konjunkturpåvirket tilbakeslag. Rapporten «lokaliserer» innvandrere som har hatt problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet og som eventuelt har blitt støtt ut eller selv har trukket seg tilbake fra arbeidsmarkedet. I tillegg til betydningen av kjønn har vi iakttatt forskjeller etter innvandringsgrunn og landbakgrunn. Utdanningsinnvandrere - som ikke flytter etter endt utdanning - og arbeidsinnvandrere oppnår høy sysselsetting, men utdanningsinnvandrere bruker lengre tid på å komme i arbeid. Flyktninger og familieinnvandrere har lavere sysselsetting og høyere overføringsandeler enn arbeids- og utdanningsinnvandrere. Mannlige familieinnvandrere har likevel gjennomgående høy sysselsetting. Etter landbakgrunn har særlig innvandrere fra Asia og Afrika en situasjon med lav sysselsetting og høye overføringer. Det kan likevel være store forskjeller mellom enkeltland innen samme verdensregion. Nedgang i sysselsettingen etter botid som andre studier har påvist for tyrkiske og pakistanske innvandrere bosatt før og etter innvandringsstoppen i 1975 (jf. Bratsberg, Røed og Raaum 2011), gjenfinnes i våre data primært blant menn i kohortene 1990 og 1993, unntaksvis også 1996. Fenomenet kan iakttas blant menn fra Øst-Europa i og utenfor EU, Asia og Afrika. Aktuelle enkeltland er BosniaHercegovina, Somalia, Irak, Iran, Vietnam, Sri Lanka, Tyrkia og Pakistan. Nedgangen i sysselsettingen er likevel ytterst sjelden så stor som blant pakistanske og tyrkiske innvandrere bosatt før 1975: om lag 40 prosentpoeng i løpet av 20 års observasjon. En nedgang i denne størrelsesorden finner vi i våre data bare blant somaliske menn (36 og 39 prosentpoeng). En nedgang i sysselsettingen på om lag 15 prosentpoeng i løpet av 20 år er mer vanlig blant innvandrermenn i våre tidligste kohorter fra utvalgte verdensregioner og land. Nedgang i sysselsettingen etter botid forekommer knapt blant kvinnene vi har undersøkt, med mulig unntak for bosniske og tyrkiske kvinner.