Vekst og sammensetning av befolkningen ved ulike forutsetninger om innvandring
Report
View/ Open
Date
2013-05Metadata
Show full item recordCollections
- Rapporter / Reports (SSB) [1690]
Abstract
Statistisk sentralbyrå (SSB) gjennomførte i 2010-2011 prosjektet ”Demografiske og
økonomiske virkninger av migrasjon” på oppdrag fra Velferds- og migrasjonsutvalget (VMU). Sentralt i denne økonomiske analysen var et sett av økonomiskdemografiske framskrivninger (Holmøy og Strøm 2012). Befolkningsframskrivningene som det gjøres rede for her, var underlagsmateriale for analysen og er
gjennomført med første versjon av framskrivningsmodellen BEFINN. Rapporten
omtaler noen hovedtrekk ved modellen i tillegg til beregningene. Nytt i forhold til
tidligere er det at framskrivningene av antall innvandrere og norskfødte barn av to
innvandrerforeldre i BEFINN integreres i framskrivningen av samlet folkemengde.
Nytt er det også at innvandreres botid er variabel i framskrivningene. Å dele inn den
framtidige populasjonen av innvandrere etter botid i Norge har betydning for
vurderingen av innvandringens økonomiske konsekvenser, da botid i Norge betyr
mye for innvandreres integrering, for eksempel på arbeidsmarkedet. I tillegg har
botid betydning for innvandrerkvinners fruktbarhet og for innvandreres tilbøyelighet
til gjenutvandring og dermed for resultatene av den demografiske framskrivningen.
Beregningssettet til VMU består av en referansebane i tillegg til en rekke virkningsberegninger med endrede innvandringsforutsetninger. I referansebanen er det i store
trekk forutsetningene fra mellomalternativet i den daværende offisielle befolkningsframskrivningen (fra 2010) som ble lagt til grunn. Det vil blant annet si at både 2010-
framskrivningens middels anslag for framtidig nettoinnvandring og for befolkningens dødelighet ble benyttet. Når det gjelder fruktbarhet, er det brukt en annen
tilnærming i BEFINN enn i den ordinære 2010-framskrivningen. I beregningen med
BEFINN er det både tatt hensyn til at innvandrerkvinner i gjennomsnitt har et noe
høyere fruktbarhetsnivå enn det de øvrige kvinnene i befolkningen har og at det
dessuten varierer med landbakgrunn og botid i Norge. Samlet resultat av dette på
nasjonalt nivå har likevel blitt en bane som er svært nær 2010-framskrivningens
mellomalternativ. For utvandring har det derimot skjedd en klar økning av nivået fra
2010-framskrivningen som en følge av at utvandringssannsynlighetene er spesifisert
både etter innvandringskategori, landbakgrunn og botid i tillegg til kjønn og alder.
Denne endringen påvirker imidlertid ikke framskrivningsresultatene i så stor grad, da
det først og fremst er den felles banen for nettoinnvandring som er utslagsgivende for
veksten i folketallet i tillegg til forutsetningene om fruktbarhet og dødelighet. Med
høyere utvandring i referansebanen for VMU blir også brutto innvandring høyere enn
i det ordinære 2010-framskrivningen, gitt at nettoinnvandringen er uendret. Effekten
av dette er at de beregnede inn- og utvandringsstrømmene i referansebanen gir større
omfordeling av personer etter alder og altså en noe lavere gjennomsnittsalder enn i
det ordinære mellomalternativet fra 2010. Dette bidrar igjen til noe høyere vekst i
folketallet på lang sikt enn i 2010-framskrivningens mellomalternativ.
Et hovedresultat fra referanseberegningen er at andel innvandrere vil vokse fra 9
prosent i 2010 til 22 prosent rundt 2076, og deretter avta til 21 prosent i 2100, mens
andel norskfødte barn av innvandrere vil øke fra 2 prosent i 2010 til 8 prosent i
2100. Den øvrige befolkningens andel vil synke fra 89 prosent i 2010 til 71 prosent
i 2100. I framskrivningen ble innvandrerne og deres norskfødte barn inndelt i tre
grupper etter egen eller foreldrenes landbakgrunn. I virkningsberegningene ble
innvandringen fra hver av de tre landgruppene i framskrivningen økt med 5 000
personer, i ett sett bare i ett enkelt år (2015) og i et annet sett i de resterende årene
av framskrivningsperioden (2015-2100). Det ble også gjort ulike forutsetninger om
etterfølgende familieinnvandring. Utslagene på lang sikt er mest markerte for en
økning i innvandringen fra landgruppen som består av land utenom EU/EØSområdet. For denne gruppen vil en ekstra innvandring på 5 000 i 2015 medføre et
bidrag til folketallet som på lang sikt er høyere enn 5000 (ca. 6 000 i 2100).
Derimot vil et tilsvarende tilskudd fra Vest-Europa, USA, Canada, Australia og
New Zealand bare gi et ekstra bidrag på 2 000 i løpet av den samme perioden.
Dette skyldes at den sistnevnte gruppen gjenutvandrer i høyere grad, at de får færre
barn i gjennomsnitt og at de 5 000 er forutsatt å ha en sammensetning lik den som
var observert noen år før, dvs. med høyere andel menn.