Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2013
Report

View/ Open
Date
2013-08Metadata
Show full item recordCollections
- Rapporter / Reports (SSB) [1733]
Abstract
Inntekts- og levekårsutviklingen har for de fleste innbyggerne i Norge vært meget
god de siste årene. Hovedformålet med denne publikasjonen er derimot å belyse
økonomi og levekår for ulike grupper som i større grad faller utenfor denne
utviklingen, og som tradisjonelt sett har vært overrepresentert nederst i inntektsfordelingen. Dette gjelder for eksempel sosialhjelpsmottakere, enslige forsørgere,
personer med flyktningbakgrunn og ulike trygde- og stønadsmottakere. Levekårene
til disse gruppene blir målt ved ulike indikatorer som forsøker å belyse økonomiske
vansker, rente- og gjeldsbelastning, yrkestilknytning, boligøkonomi og helse- og
funksjonsevne.
Andelen personer med lavinntekt påvirkes i stor grad av hvordan en definerer
lavinntekt. Ifølge EUs lavinntektsdefinisjon, som er den som hyppigst benyttes i
Europa i dag, hadde 9,6 prosent av befolkningen en inntekt under den årlige
lavinntektsgrensen i 2011. Lavinntekt er ifølge denne definisjonen en
husholdningsinntekt per forbruksenhet lavere enn 60 prosent av medianinntekten i
befolkningen. Andelen personer med relativ lavinntekt i befolkningen basert på
denne målemetoden, hadde en svak økning i 2011, sammenlignet med året før.
Personer kan av ulike grunner tilhøre husholdninger med lave inntekter over en
relativt kort periode som for eksempel ett år, for siden å oppleve en klar forbedring
i sin husholdnings inntekter. Det er derfor klart færre som opplever å ha vedvarende lavinntekt, enn årlig lavinntekt. Dersom en definerer vedvarende lavinntekt på bakgrunn av den gjennomsnittlige husholdningsinntekten i en treårsperiode, hadde 7,7 prosent av befolkningen vedvarende lavinntekt i perioden 2009
til 2011, ut i fra EUs målemetode. Andelen med vedvarende lavinntekt i følge EUs
metode har ligget relativt stabilt rundt 8 prosent i mange år, men siden 2006 er
trenden en synkende lavinntektsandel etter denne målemetoden.
Mange lavinntektsgrupper har en klart bedre inntektsutvikling når en følger
identiske personer over tid ved hjelp av paneldata, enn når en ser på utviklingen
basert på tverrsnittdata. Slike panelstudier viser for eksempel at unge aleneboende
og enslige forsørgere er blant de med best inntektsutvikling. Personer med
innvandrerbakgrunn er blant gruppene med minst mobilitet ut av lavinntektsgruppen, mens enslige forsørgere er blant dem med høyest inntektsmobilitet.
Ved å studere levekårsmobiliteten ser man at blant dem som stabilt tilhører en
gruppe med lav inntekt er det også stor stabilitet i levekårene, men totalt opplever
færre anstrengt boligøkonomi i 2012 enn i 2010. For stabilt aleneboende bedrer
også boforholdene seg fra 2010 til 2012, spesielt blant unge. Unge aleneboende
øker dessuten yrkesaktiviteten noe over tid. Det er også trekk som tyder på at
stabile sosialhjelpsmottakere har en bedre økonomisk situasjon i 2012 enn i 2010.
I internasjonal sammenheng har Norge en lav andel av befolkningen under
lavinntektsgrensen. Lavinntektsgrensen i Norge er blant de aller høyeste i Europa,
selv etter justering for forskjeller i prisnivå.