Kostnadseffektive tilpasninger til togradersmålet i Norge og EU fram mot 2050
Report
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3119587Utgivelsesdato
2013-09Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Rapporter / Reports (SSB) [1689]
Sammendrag
Denne rapporten presenterer analyser som skisserer utslippsutviklingen i Norge og
EU under et mål om å begrense den gjennomsnittlige globale temperaturøkningen
til to grader celsius sammenlignet med før-industriell tid. Formålet er å belyse
hvordan forskjeller i næringsstruktur og teknologibruk mellom Norge og EU
påvirker utslippsutviklingen frem mot 2050 under to ulike scenarioer. I det ene
tilfellet ser vi på utfallet av en global gjennomføring av en klimapolitikk i samsvar
med togradersmålet. I det andre tilfellet implementerer Norge alene den samme
karbonprisen som ville vært resultatet av en global gjennomføring i tråd med
togradersmålet. Politikkscenarioene sammenliknes med referansescenarioer der
dagens politikk, inkludert de løfter og garantier som allerede er gitt av de ulike
myndighetene, er lagt til grunn.
Rapporten baserer seg på beregninger presentert i IEA-publikasjonene Energy
Technology Perspectives 2012 (IEA, 2012a) og Nordic Energy Technology
Perspectives 2013 (IEA, 2013), samt analyser gjennomført med den SSB-utviklede
modellen MSG-TECH. Analysen består av to hoveddeler. Den ene delen (kapittel
4) sammenlikner to ulike utslippsberegninger for Norge: IEA (2013), som legger til
grunn at den norske tilpasningen er del av en global gjennomføring av togradersmålet, og MSG-TECH-beregninger, som antar at Norge alene tilpasser seg (den
samme) karbonprisen, men hvor en global avtale ikke er på plass.
Den andre delen av analysen (kapittel 5) sammenlikner Norge med EU basert på de
to IEA-analysene. De er basert på sammenliknbare antakelser og samme type
modellapparat, som nesten utelukkende beregner effekter av teknologiske tiltak.
Sammenlikningen av EUs og Norges tilpasninger er interessant først og fremst
fordi næringsstrukturen og teknologibruken i utgangspunktet er forskjellige. For
det første har Norge en stor olje- og gassektor. For det andre produseres elektrisk
kraft i Norge i all hovedsak med vannkraft, mens innslaget av fossil kraftproduksjon er vesentlig større i EU. For det tredje har vannkraftressursene bidratt
til at norsk energibruk i større grad enn den europeiske er basert på elektrisitet
framfor fossile brensler.
Sammenlikningen av Norge og EU viser at de totale utslippsreduksjonene i forhold
til referansebanen ligger noe lavere i Norge enn i EU, henholdsvis på 44 og 49
prosent i 2050. Forskjellen er imidlertid større i perioden 2020-2030 (15 prosent i
Norge og 27 prosent i EU i 2030). Grunnen til dette er at det skjer store utslippsreduksjoner i kraftsektoren i EU i denne perioden; i 2030 står kraftsektoren for 40
prosent av de totale utslippsreduksjonene. Siden det brukes mye fossile brensler
direkte til oppvarming og husholdningsapparater, er utslippsreduksjoner i
bygninger viktige i EU. På lengre sikt (etter 2035) vil transportsektoren være den
viktigste bidragsyteren til reduserte utslipp både i Norge og i EU. Her er mulighetene for overgang til mer klimavennlige kjøretøy svært sammenfallende på tvers
av landene. Industrien er også viktig bidragsyter både i Norge og EU. Teknologimulighetene innenfor industrien er antatt å utvikle seg nokså likt.
Det er også verdt å merke seg at utslippsreduksjoner i forhold til referansebanen er
mindre både i Norge og i EU enn i resten av verden. Grunnen til dette er at dagens
politikk, inkludert annonserte løfter fra politikere, sørger for utslippsreduksjoner
også i referansebanen, mens i resten av verden øker utslippene i referansebanen.
Sammenlikningen av de to analysene for Norge peker på to hovedårsaker til at en
unilateral og en global gjennomføring gir ulike sett av kostnadseffektive innenlandske utslippsreduksjoner for landet. For det første vil en unilateral innføring av
lik utslippspris for alle innenlandske kilder bidra til å svekke konkurranseevnen til
næringer som opererer i internasjonale markeder. For det andre vil klimateknologiske framskritt skje saktere når utviklingen ikke drives fram av global
etterspørsel og utprøving av nye løsninger. Disse to momentene trekker i hver sin
retning. I scenarioet med global gjennomføring blir utslippsreduksjonene nesten tre
ganger så store som når Norge går alene. Teknologiutvikling ser altså ut til å ha
størst betydning.
De to analysene skiller seg imidlertid også fra hverandre ved at de er utført på
svært forskjellige modellapparat. De viktigste forskjellene består i at det er en langt
rikere og mer detaljert teknologimodellering i modellen i IEA (2013) enn i MSGTECH. Samtidig ser den imidlertid i stor grad bort fra at tiltakskostnader vil
innebære omallokering mellom produksjonsfaktorer, sektorer og land. En studie av
global gjennomføring i en modell som ligner mer på MSG-TECH ville dermed gitt
andre resultater. Imidlertid vil den kvalitative konklusjonen om at norske utslippskutt ville blitt større under global enn under unilateral gjennomføring sannsynligvis
holde. Det utslagsgivende er ikke type modell, men hva man tror om teknologisk
framgang i tiårene som kommer, under langt strammere klimapolitiske forhold enn
det vi hittil har sett. Litteraturen spriker på dette området, og IEA (2013) ligger i
den mest teknologioptimistiske delen av skalaen.