Kostnadseffektive tilpasninger til togradersmålet i Norge og EU fram mot 2050

Abstract

Denne rapporten presenterer analyser som skisserer utslippsutviklingen i Norge og EU under et mål om å begrense den gjennomsnittlige globale temperaturøkningen til to grader celsius sammenlignet med før-industriell tid. Formålet er å belyse hvordan forskjeller i næringsstruktur og teknologibruk mellom Norge og EU påvirker utslippsutviklingen frem mot 2050 under to ulike scenarioer. I det ene tilfellet ser vi på utfallet av en global gjennomføring av en klimapolitikk i samsvar med togradersmålet. I det andre tilfellet implementerer Norge alene den samme karbonprisen som ville vært resultatet av en global gjennomføring i tråd med togradersmålet. Politikkscenarioene sammenliknes med referansescenarioer der dagens politikk, inkludert de løfter og garantier som allerede er gitt av de ulike myndighetene, er lagt til grunn. Rapporten baserer seg på beregninger presentert i IEA-publikasjonene Energy Technology Perspectives 2012 (IEA, 2012a) og Nordic Energy Technology Perspectives 2013 (IEA, 2013), samt analyser gjennomført med den SSB-utviklede modellen MSG-TECH. Analysen består av to hoveddeler. Den ene delen (kapittel 4) sammenlikner to ulike utslippsberegninger for Norge: IEA (2013), som legger til grunn at den norske tilpasningen er del av en global gjennomføring av togradersmålet, og MSG-TECH-beregninger, som antar at Norge alene tilpasser seg (den samme) karbonprisen, men hvor en global avtale ikke er på plass. Den andre delen av analysen (kapittel 5) sammenlikner Norge med EU basert på de to IEA-analysene. De er basert på sammenliknbare antakelser og samme type modellapparat, som nesten utelukkende beregner effekter av teknologiske tiltak. Sammenlikningen av EUs og Norges tilpasninger er interessant først og fremst fordi næringsstrukturen og teknologibruken i utgangspunktet er forskjellige. For det første har Norge en stor olje- og gassektor. For det andre produseres elektrisk kraft i Norge i all hovedsak med vannkraft, mens innslaget av fossil kraftproduksjon er vesentlig større i EU. For det tredje har vannkraftressursene bidratt til at norsk energibruk i større grad enn den europeiske er basert på elektrisitet framfor fossile brensler.

Sammenlikningen av Norge og EU viser at de totale utslippsreduksjonene i forhold til referansebanen ligger noe lavere i Norge enn i EU, henholdsvis på 44 og 49 prosent i 2050. Forskjellen er imidlertid større i perioden 2020-2030 (15 prosent i Norge og 27 prosent i EU i 2030). Grunnen til dette er at det skjer store utslippsreduksjoner i kraftsektoren i EU i denne perioden; i 2030 står kraftsektoren for 40 prosent av de totale utslippsreduksjonene. Siden det brukes mye fossile brensler direkte til oppvarming og husholdningsapparater, er utslippsreduksjoner i bygninger viktige i EU. På lengre sikt (etter 2035) vil transportsektoren være den viktigste bidragsyteren til reduserte utslipp både i Norge og i EU. Her er mulighetene for overgang til mer klimavennlige kjøretøy svært sammenfallende på tvers av landene. Industrien er også viktig bidragsyter både i Norge og EU. Teknologimulighetene innenfor industrien er antatt å utvikle seg nokså likt. Det er også verdt å merke seg at utslippsreduksjoner i forhold til referansebanen er mindre både i Norge og i EU enn i resten av verden. Grunnen til dette er at dagens politikk, inkludert annonserte løfter fra politikere, sørger for utslippsreduksjoner også i referansebanen, mens i resten av verden øker utslippene i referansebanen. Sammenlikningen av de to analysene for Norge peker på to hovedårsaker til at en unilateral og en global gjennomføring gir ulike sett av kostnadseffektive innenlandske utslippsreduksjoner for landet. For det første vil en unilateral innføring av lik utslippspris for alle innenlandske kilder bidra til å svekke konkurranseevnen til næringer som opererer i internasjonale markeder. For det andre vil klimateknologiske framskritt skje saktere når utviklingen ikke drives fram av global etterspørsel og utprøving av nye løsninger. Disse to momentene trekker i hver sin retning. I scenarioet med global gjennomføring blir utslippsreduksjonene nesten tre ganger så store som når Norge går alene. Teknologiutvikling ser altså ut til å ha størst betydning. De to analysene skiller seg imidlertid også fra hverandre ved at de er utført på svært forskjellige modellapparat. De viktigste forskjellene består i at det er en langt rikere og mer detaljert teknologimodellering i modellen i IEA (2013) enn i MSGTECH. Samtidig ser den imidlertid i stor grad bort fra at tiltakskostnader vil innebære omallokering mellom produksjonsfaktorer, sektorer og land. En studie av global gjennomføring i en modell som ligner mer på MSG-TECH ville dermed gitt andre resultater. Imidlertid vil den kvalitative konklusjonen om at norske utslippskutt ville blitt større under global enn under unilateral gjennomføring sannsynligvis holde. Det utslagsgivende er ikke type modell, men hva man tror om teknologisk framgang i tiårene som kommer, under langt strammere klimapolitiske forhold enn det vi hittil har sett. Litteraturen spriker på dette området, og IEA (2013) ligger i den mest teknologioptimistiske delen av skalaen.