Bosettings- og flyttemønster blant innvandrere og deres norskfødte barn

Abstract

Innvandringen til Norge har økt betydelig etter årtusenskiftet, og spesielt etter EUutvidelsene i 2004 og 2007. Innvandringen har gått fra nær kjønnsbalanse de første årene av 2000-tallet til klar mannsdominans i tiden etter 2005, noe som har sammenheng med økt arbeidsinnvandring. Etter årtusenskiftet har arbeidsinnvandring og tilhørende familiegjenforening mer og mer overtatt for flukt og tilhørende familiegjenforening som vanligste innvandringsgrunn. Fra 2007 har det vært flere familiegjenforeninger knyttet til arbeidsinnvandrere enn til flyktninger. Dette har også preget bosettingsmønsteret. Flyktninger og deres familier viser størst tilbøyelighet til å bli boende i Norge, mens nordiske innvandrere og personer med utdanning som innvandringsgrunn viser minst tilbøyelighet til å bli boende og størst utvandringstilbøyelighet. Arbeidsinnvandrere viser gjennomsnittlig utvandringstilbøyelighet blant innvandrerne. Innvandringen til Norge har blitt mer regionalt spredt etter årtusenskiftet, der Oslo har redusert sin andel og der spesielt Akershus og fylkene på Vestlandet har økt sin andel av innvandringen. Arbeidsinnvandringen har spredd seg til hele landet, og spesielt til vestlandsfylkene og Sør-Trøndelag, mens flyktningene bor tett og sentralt. Antall innvandrere har imidlertid økt i alle regioner, også i Oslo. En stabil innvandring av flyktninger til mindre sentrale kommuner går sammen med et sterkt sentralisert innenlandsk flyttemønster for denne gruppen, fordi de ofte flytter fra kommunene de først blir bosatt til mer sentrale kommuner. Familieinnvandrere tilknyttet flyktninger viser en sterkere sentralisering i sin bosetting og innenlandske flytting enn familieinnvandrere knyttet til arbeidsinnvandrere. Det er flyktninger som viser klart sterkest sentralisering i sin innenlandske flytteatferd etterfulgt av innvandrere med familie som innvandringsgrunn. Norskfødte barn av innvandrere og innvandrere med utdanning som innvandringsgrunn flytter også til mer sentrale strøk. Det samme gjør personer uten innvandrerbakgrunn, der graden synes å ha sammenheng med konjunkturutviklingen. Innvandrere med arbeid som innvandringsgrunn og nordiske innvandrere skiller seg noe ut, ved at de i flere av årene har flyttet til mindre sentrale kommuner enn de flyttet fra. Alle fylker i landet hadde positiv nettoinnflytting gjennom årene 2008-2010, men sammensetningen av flyttestrømmene etter persongrupper varierer en del mellom fylkene. Mest bidro nettoinnvandringen fra utlandet, der innvandrere med arbeid og familie som innvandringsgrunn bidro klart mest til innflyttingsoverskuddet, men også innvandrere med flukt og utdanning som innvandringsgrunn og nordiske innvandrere bidro til befolkningsøkning i mange fylker. Uten nettoinnvandringen fra utlandet ville flere fylker ha opplevd flyttetap gjennom de innenlandske flyttingene. Flyktninger og deres familier flytter i stor grad til kommuner med andre innvandrere med samme innvandringsgrunn, mens arbeidsinnvandrere, og til dels også nordiske innvandrere, flytter mer bort fra befolkningskonsentrasjoner av sine ”egne”. En stor flytting til sentrale strøk blant flyktninger og deres familier gir en positiv sammenheng mellom deres innenlandske flytting og regional sysselsettingsutvikling, i og med at de flytter til regioner med sterk vekst i sysselsettingen. For arbeidsinnvandrere og nordiske innvandrere er det en svak og til dels negativ sammenheng mellom innenlandsk flytting og regional sysselsettingsutvikling. De flytter heller til områder med færre andre arbeidsinnvandrere enn til sentrale strøk. For personer uten innvandrerbakgrunn har bildet endret seg fra en positiv og signifikant til svak og ikke-signifikant sammenheng mellom innenlandsk flytting og regional sysselsettingsutvikling.